Det er ikke sånn at det finnes en skrikende mangel på norsk house, men problemet er at virkelig gode produsentene – da særlig Todd Terje og Bjørn Torske – beveger seg i sjangerens mer merksnodige undergrunnslandskaper.

For hva angår den norske popelektrohousen er det foreløpig kun Vinter In Hollywood og nå nedlagte Munn Til Munn Metoden som har vært i nærheten av å snuse på de internasjonale standardene satt av navn som Justice og Daft Punk. Osloduoen Lemâitre har nemlig ennå til gode å gi ut én ordentlig minneverdig låt.

Til tross for nasjonal hype, Urørt-finaleplass og radiospilling på merittlisten føltes det likevel som sunn skepsis å ikke forvente mer enn omtrent femti festivalgjengere under teltduken ved klokkeslaget fem. Det viser seg imidlertid å være nærmest tettpakket innenfor teltveggene på Hovefestivalen.

Det er riktignok forståelig, for duoen har hentet i overkant mye inspirasjon fra nevnte Justices suksessformel. En oppskrift bygget på knitrende synther, tidvis med innslag av vokal, taktfaste housetrommer, samt dansegulvsbrutaliteten som Skrillex senere har videreutviklet til en egen merkevare.

Men under teltduken går første halvdel noe daft (no punk intended) for seg. Én ting er at lyden mangler mye av trykket som senere skal snike seg, en annen er at de to på scenen – Ulrik Lund og Ketil Jansen – fronter musikken på en rimelig stiv måte. Guttene gjør dog en tapper jobb med å delje løs på cymbaler og bytte på å spille på en uhørbar gitar.

Ved hjelp av en profesjonell danser på det tredje kuttet brytes bevegelsesisen i publikum. Men det er ikke før duoen fyrer i gang singelkuttet «Strobes Pt. 2″ som neste siste låt at stemningen virkelig tar av. Når duoen avslutter med sine aller tyngste klubbtoner, føles det som om festen avsluttes idet teltduken skal til å lette. Og det er da vitterlig starten på noe verdt å merke seg.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, Festival, Hove2012, Hovefestivalen, Kim Klev, lemâitre, Lydverket, nrk p3, teltscenen, torsdag