Det ligger tre unge menn på bakken og sover. Ikke et uvanlig syn på Roskilde søndag formiddag. Mange har vært her i over en uke, og nå begynner det for alvor å tære på. Det som er oppsiktsvekkende, er at de ligger og sover noen få meter unna scenen, hvor hardcorebandet Converge er i full gang med sin konsert. At noen kan sove seg gjennom denne blytunge, høylytte, eksplosive og deilige starten på dagen, er en gåte.

Gitaristen i Converge, Kurt Ballou, produserte Kvelertaks bejublede debutalbum, og de to bandene skal turnere sammen hele sommeren. Snakker om drømmekombo! «Takk for at dere kom», sier vokalist Jacob Bannon mot slutten av konserten. «Vi vet at musikken vår er vanskelig å fordøye så tidlig på dagen». «Fuck yeah. Converge for breakfast!», brøler bassist Nate Newton, før de drar i gang «Axe To Fall», tittelsporet fra fjorårets album. Den beste frokosten jeg har fortært på en stund.

Jeg haster videre til Cosmopol for å sjekke ut Die Antwoord fra Sør Afrika. De har feiet over internett som en skogbrann ute av kontroll det siste året, og det kommer ikke som en overraskelse at teltet er stappfullt. Deres blanding av hip hop og rave setter fart i festivalzombiene, som får det massive teltet til å minne mer om Tryvann i russesesongen enn et støvete festivaltelt tidlig en søndag. Det må være nærmere 40 grader der inne, men heldigvis deles det ut store mengder vann til det dehydrerte, men glowsticks-veivende dansegulvet.

Det begynner å nærme seg konsert med selveste Motörhead, og jeg trenger en dobbel espresso. Minst. Og det er det flere som gjør, for nå begynner kaffekøene å bli lengre enn ølkøene. 15 minutter for å få en dose av det sorte gullet er definitivt verdt det, for jeg har tenkt meg så langt foran scenen som mulig. På min vei gjennom folkehavet, registrerer jeg en familie som har tatt oppstilling foran den Orange Scenen. Tre generasjoner venter smilende på det lett forsinkede bandet. «Vi satt fast i trafikken», sier Lemmy da de ankommer til forventningsfull jubel. «Men det er vi vant til».

Og så bærer det av sted. Lyden er så høy at det enorme trykket fra høyttalerne får håret mitt til å flagre. Digg. Hadde jeg gått i skjørt, hadde det blåst opp over hodet mitt. «Faen ta dette dagslyset», sier Lemmy. «Jeg er ikke vant til det». Vortene hans truer med å sprenge storskjermene, bandet hamrer løs, og Motörhead viser atter en gang hvor skapet skal stå. Respect. Gled dere, Norway Rock Festival!

Det gjelder å få med seg alt jeg kan før jeg drar, og etter en pust i bakken er jeg ekstremt klar for å se The National. Men faen i helvete da, jeg blingset da jeg leste programmet, og konserten begynner ikke før jeg må ta fatt på turen hjem. Dermed blir det slik at Jack Johnson får avslutte Roskilde 2010 for min del. Den amerikanske surferen lager akustisk og laidback pop som er avsindig populær. Bildene på storskjermen veksler mellom bilder av bandet og opptak av bølger. Låtene kommer som perler på en snor, og folk jubler og synger med.

Men, det er bare å innse, dette er ikke noe for meg. Jeg vet at han har en rekke hiter under beltet, og at han har solgt millioner av plater. Allikevel er jeg ute av stand til å huske navnet på en eneste av låtene hans. Det er fint og behagelig, som en mild bris, men også fullstendig forglemmelig. Det slår meg at jeg kanskje hadde skjønt greia hvis jeg hadde hatt en fortid som backpacker. Men det har jeg altså ikke.

På veien til Kastrup stikker jeg innom hotellet, som ironisk nok heter Prindsen Hotel, og plukker opp bagasjen. Om et par timer står Prince på scenen, og jeg er i ferd med å gå glipp av det lille, store geniets konsert. Tenker at det er godt at jeg fikk med meg svenskenes lille, store geni natten før. Foran et fullstappet Arena tok Robyn et sjumilssteg. Nei, kall det et kvantesprang. Det var hårreisende vakkert å se henne slå ut i full blomst i et så stort format. Kjærligheten hun ble møtt med, var uforbeholden.

Robyn kvitterte med en fullkomment perfekt konsert. Med en energi som mangler sidestykke, dansevennlig arrangerte låter og en formidabel hitparade, hadde hun publikum i sin hule hånd fra første sekund. Arena kokte, allsangen runget og folk danset ræva av seg. Da «Every Heartbeat» kom mot slutten av konserten, var det like før teltet lettet og tok oss alle med på en seilas i verdensrommet. Takk, Robyn. Du er min Prince.

Tags: Converge, Die Antwoord, Festival, jack johnson, kvelertak, Motörhead, Norway Rock Festival, Robyn, roskilde festival, roskilde10