Nils Bech: Look Back

 [Fysisk Format / Musikkoperatørene]

Ingen gjør det som Nils Bech. Kunst og pop i skjønn, og noen ganger uskjønn, forening.

Nils Bech har tumla rundt, opp og ned (særlig på gardintrapper) i Oslos musikkscene i flere år. Opptredene hans hadde kultstatus, og det er ikke tvil om at norsk musikk trenger originale kunstnere som ham. Sjøl om vokalen, stilen, bevegelsene og kanskje ikke minst hans engelskuttale deler lytterne på midten.

Gjennomarbeidelsen hos Nils Bech (som egentlig er en duo der produsent og saxofonist Bendik Giske har like mye å si for det samla uttrykket) gjør dette til ei plate du bør bruke litt tid på. Men du aner kanskje at konklusjonen blir: Nils Bech kunne gitt oss mer. Det er litt synd, og litt rart. For på den ene sida gir Look Backs gjennomgående frihet et unikt bevegelsesspenn: fra dansbart, polert pop - til eksentrisk sang og eksperimenterende rytmestruktur i én og samme låt. På den andre sida er det vel den samme friheten som gir Bech styrken til å synge sine sanger på en måte som mange ikke vil akseptere. Jeg beklager å måtte bestemme meg for det, men inglisj-uttalen som topper hans skolerte stemme står ofte i veien for at hele pilla svelges. Litt synd, eller bare en av de tinga som er sånn? For jeg ville jo ikke hatt Oslos musikkscene uten Bech slik han velger å framstå. Men Look Back framstår litt som å kikke inn i det mest fantastiske, forseggjorte akvariet du noen gang har sett, med vakre fisker i regnbuefarger, men så må du bry deg om den der malplasserte mallen som dukker opp i synsfeltet hele tida.

Uansett, Look Back lufter hodet og livsnyteren og oppdageren i deg. Og den utfordrer oss i hvordan en artist og ei popplate bør være. Ved siden av flere låter som spinner rundt grubling etter typiske urbane kjærlighets- og nesten-kjærlighets-møter (du hører strofa «it’s me from last night» en del ganger), er «Contemporary Dancing» selve spydspiss-låta: Om gutten ønsker å danse, så slipp ham inn, slipp ham fri. Slik lyder budskapet i låta som er platas frihetsfane framfor noen. Og den fenger!

Ingenting er helt utenkelig med Bech og Giske, samtidig som de holder seg innafor et helt stringent og eget konsept. Det ligner bare bruddvis på ting jeg har hørt hos andre, og det er en stor kompliment. Men de legger en liten avstand mellom låtene sine og meg som lytter.

Siri Narverud Moen

Tags: anmeldelse, Bendik Giske, Look Back, nils bech, siri narverud moen