-
Fransk farse
Sebastien Tellier, Oslo Live Festival Hvor er Maria Haukaas Storeng når man trenger henne? Det er mye godt å si om Sebastien Tellier. Den dorske sisteskiva Sexuality var riktignok en moderat skuffelse, mye takket være usunn forhåndshiksting fra visse leire, men skjeggtassen som vokste opp i skyggen av Triumfbuen har mer enn nok enkeltstående gull […]
Sebastien Tellier, Oslo Live Festival
Hvor er Maria Haukaas Storeng når man trenger henne?
Det er mye godt å si om Sebastien Tellier. Den dorske sisteskiva Sexuality var riktignok en moderat skuffelse, mye takket være usunn forhåndshiksting fra visse leire, men skjeggtassen som vokste opp i skyggen av Triumfbuen har mer enn nok enkeltstående gull på samvittigheten til å mobilisere en viss forventning blant den relativt spinkle publikumsmassen på Kontraskjæret. I tillegg besørget han en viss eleganse og verdighet under årets MGP-finale, en bragd som i seg selv fortjener all kudos dette bisarre underholdningsformatet tillater.
Kvelden etter at Justice igjen satte det galliske nåtidspop-skapet på plass, er det imidlertid hverdagen på sitt plumpeste og minst sexy som preger Telliers innsats på Oslo Live Festival. Mannen gjør få bestrebelser for å skjule at han er dritings; sigaretten stappes i nesa under «Divine» og en brystholder tørrjokkes under «Sexual Sportswear». Et genuint uengasjert publikum trekkes enda dypere inn i sine egne trivielle samtaler av døvt buskis-preik mellom tilsynelatende endeløse låter, og forviklingskomedie-følelsen er total idet et av få tilløp til inderlighet avbrytes til fordel for nok et påfyll av snøvlete betraktninger gjennom skjegget.
Til syvende og sist er Sebastien Telliers store, banale problem at låtmaterialet hans er svakt, ukarismatisk og blottet for brodd og dynamikk. Det låter kjedelig, helt enkelt. Men det hjelper altså ikke at han saboterer seg selv underveis. Han skal ha en pluss i randen for oppsynet sitt; ingen kontemporære artister bærer Dennis Wilson-komplekset sitt mer kledelig enn denne mannen. Det er da noe.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, kontraskjæret, marius asp, Oslo Live Festival, sebastien Tellier
Latterlig anmeldelse av den ellers edruelige og dyktige Herr Asp. Sjøl om konserten ikke var heseblesende og in your face, så var den jævlig bra. Telliers laidbacke og dritingse framtoning er så kitchy, fet og ikke minst genuin. Akkurat som musikkens hans.
Takk for innspill!
Haha, «dritingse framtoning» er en herlig og veldig treffende formulering. Edruelighet kan åpenbart by på uante problemer når man er på festival.
Hmm…..Jeg lurer på hvilken konsert Marius var på. Ikke den samme som jeg var på i alle fall. Sebastien Tellier lekte med mine fordommer på så mange plan at jeg ikke vil nøle med også å kalle han for en performance artist. Jeg kjente ikke så mye til musikken på forhånd, men ble overbevist i løpet av konserten.
Musikk er og blir en subjektiv opplevelse, og Tellier gjorde inntrykk på meg og ga meg lisvmot og livsglede. Det var insipirerende å ta del i Sebastien Telliers «laisse faire»-holdning.
Synes nesten vi skulle ha mer av den holdningen. Kanskje flere da tør å gå med den magen de har uten å trekke den inn, tør å vis sin seksualitet, tør å være leken og lage engler i sneen.
Han lekte. At han tok sigaretten i nesen, ålet seg bortover gulvet og «jokket» til en bh er faktisk lekent. At jeg skulle oppleve Marius Asp som reaksjonær og moralistisk er i grunnen interessant.
At Sebastien Tellier også var en eminent musiker både på gitar og piano var for meg en ny opplevelse under konserten.
Men for all del, Marius Asp må få mene hva han vil.
Og heldigvis er det slik på nettet at vi kan utveksle synspunkter. Og min opplevelse av konserten er ikke riktigere enn Marius Asp sin