Justice, Oslo Live Festival

Etter suksess med «We Are Your Friends» og et knitrende og dundrende bra debutalbum, er det grunn til å forvente store ting fra Justice, også live (til tross for en serie med ganske tvilsomme remikser den siste tida). Justice har inntatt eliteserien, og når mengden sjølbruningskrem blant de kanskje 5000 i publikum er såpass mye høyere enn på Øya i fjor, må det jobbes for hyra.

Nå er jo ikke dette en konsert som vi kjenner dem, men mer et avansert dj-sett der dj’ene er utstyrt bare med sine egne låter, og sin egen nytenking rundt de samme låtene. Og Justice har heldigvis gjort hjemmeleksa si. Akkurat på det tidspunktet vi trodde vi var lei av Justice-sounden og de mange etterløperne, leverer franskmennene på scenen versjoner av sine egne låter som får gammelt nytt til å høres friskt ut.

Gruppas velkjente temaer glir ut og inn i hverandre, avbrutt av breakdowns som får både engler og demoner til å glise. Å legge artister som Uffie og Klaxons i miksen høres i denne settinga ikke bakstreversk ut, men heller popsensibelt. For publikum er med så det holder.

Hvor tight settet egentlig er, ser vi best på samspillet mellom lysmann og musikk: Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, Augé og Rosnay og lysmann skrur på sine respektive knapper som en veldirigert trio, og vekker menigheten til noe nær ekstase.

Hvorfor nakkehårene mine likevel ikke reiste seg i pur hyllest, kan forklares kjapt: 1) Lysmannen fortjente en mørkere kveld (Justice-gutta var heller ikke særlig fornøyd med det norske sommerlyset). 2) Livefølelsen blir veldig redusert av at vi ikke ser noe av aktiviteten bak spakene. En skjerm med video hadde gjort seg. 3) Etter en fantastisk avslutning med en laaaang versjon av «Phantom pt. 2″ burde de etterlatt oss sultne, i stedet for å levere et overflødig, Metallica-samplende ekstranummer.

Magne Gisvold

Tags: justice, Oslo Live Festival