Rannveig Falkenberg-Arell. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Rannveig Falkenberg-Arell. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

Falkeblikk på 2010

Lydverkets redaksjon gir deg sine beste skiver, oversette perler og største nedturer fra året som gikk. I dag: Radioreporter og anmelder Rannveig Falkenberg-Arell.

Skrevet av:
Publisert 18:15 18 desember, 2010

Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2010.

Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert daglig fram til et stykke ut i romjula. I dag: Radioreporter og anmelder Rannveig Falkenberg-Arell, som toppnoterer Arcade Fire i sin oppsummering av det soniske året.

Årets beste plater:

1. Arcade Fire – The Suburbs

Konturene av noe stort begynte å tre fram allerede under Arcade Fires Hove-konsert i sommer, etter hvert som kanadierne dro den ene duggfriskt fristende låta etter den andre opp av ”ny plate”-hatten. Da albumet kom, i all sin 16-spors prakt, innfridde den absolutt alle forventninger. Om det så var den klassisk amerikanske rocken i tittelsporet, Wilco-myke ”Wasted Hours”, typisk Arcade Fire-emosjonelle ”We Used To Wait” eller discoen i ”Sprawl II” – Arcade Fire briljerte med låtskriveri og produksjoner av ypperste klasse. Og så begynte albumet å vokse.

Hør platen i Wimp (ikke tilgjengelig i Spotify)

2. Big Boi – Sir Lucious Left Foot… The Son Of Chico Dusty

Jammen var det ikke en til i år som klarte å levere en omfangsrik plate uten så mye som et eneste dødspor. Sir Lucious Left Foot… er et av de albumene det ikke går an å plukke favoritter fra, fordi du får lyst til å trekke fram så godt som hver eneste låt. Plata rykker forsiktig i dansefoten samtidig som den er behagelig tilbakelent; den er humørfylt, sexy, sitrende vakker, og fremfor alt gjennomført stilfull.

Hør platen i Spotify eller Wimp

3. Caribou – Swim

Det var vel kanskje ikke akkurat dette de som ventet på oppfølgeren til to år gamle Andorra hadde hørt for seg. Fra halvakustisk psykedelisk sekstitallspop gikk Daniel Snaith til rein elektronika, av flotteste, mest melodisk suggererende sort, dog fortsatt med den vâre, lyse vokalen i behold. Øya-konserten på Blå var uforglemmelig, og ”Sun” er en av årets vakreste låter.

Hør platen i Spotify eller Wimp

4. Lindstrøm & Christabelle – Real Life Is No Cool

Lindstrøm-disco i prog- og krautformat er fett det, altså, men den er også svært lett å like med låter i poplengde, cheese-o-meteret godt skrudd opp og sexy vokal på toppen.

Hør platen i Wimp (ikke tilgjengelig i Spotify)

5. Ariel Pink’s Haunted Graffiti – Before Today

På “Before Today” har Ariel Pink og bandet hans skrudd sammen en fantastisk blanding av skitten musikk og smart, veloverveid produksjon. Punk møter softrock, med eksentriske detaljer og flotte melodier, og så utrolig mye imellom. Bare synd bandet ikke tok med seg finessen på konsert.

Hør platen i Spotify eller Wimp

Årets fem beste låter:

1. Yeasayer – ”Ambling Alp”

Fortsatt like vanvittig et år senere.

2. Robyn – ”Dancing On My Own”

Ingen kan være bitter på en så fengende måte som Robyn.

3. Kanye West ft. hele verden – “Monster”

Med den beaten kan du være så selvgod og si så mye dumt du bare vil. Og med litt hjelp fra venna dine, da.

«Monster» i Spotify eller Wimp

4. Joanna Newsom – «’81″

Det blir ikke vakrere enn når Joanna spiller harpe med hjertestrengene dine.

5. Tôg – ”Sansen”

Årets fineste Casiokids-låt?

Sansen by Tôg

Årets konsert:

Det er ikke lett å trekke fram én favoritt i et år hvor både Pavement og Motorpsychos Timothy’s Monster har stått på menyen, men for undertegnede må det bli første og dessverre muligens eneste konsert med LCD Soundsystem. James Murphy er verdens kuleste førtiåring.

Årets skuffelse:

Kelis på Slottsfjellfestivalen. Én ting var at konserten var elendig, men forventningene var ikke akkurat skyhøye i utgangspunktet. En annen ting var at ingen – ingen – i publikum så ut til å reagere på det. Hva skjer a, Slottsfjell?

Årets mest oppskrytte:

Forventningene til Body Talk pt. 1 var enorme, og det var ikke rart folk lot seg rive med. Men på tross av en håndfull virkelige fulltreffere, var den altså som helhet ikke så bra (perfekt, altså). Den endelige Body Talk, derimot – der snakker vi.

Årets mest oversette:

Tyske Pantha du Prince, alias Hendrik Weber, sto med Black Noise bak et av årets aller beste album, fylt til randen av nydelig subtil instrumentalelektronika til både hverdag og sen fest. På singelen ”Stick To My Side” fikk han imidlertid vokal-selskap av Animal Collectives Panda Bear:

Tags: , , , , , , , , , , , , , , , , ,

Del "Falkeblikk på 2010"

Legg igjen en kommentar