Da jeg forrige uke utropte Nicki Minaj som rookie-favoritt ved starten av 2010, var det strengt tatt en sannhet med visse forbehold. Alabama-rapperen Yelawolf hadde nemlig akkurat begynt å yppe seg, og ga seinere ut den tidvis fantastiske mixtapen Trunk Muzik, som virkelig etablerte den noe uortodokse rapperen som et navn å se opp for.

Ikke bare satt gutten på en flow som kan overskygge hvem som helst, han hadde i tillegg ypperlige hjertet-utapå-skjorta-tekster om metamfetamin, bilkjøring og tapt kjærlighet i Alabamas utkanter. Eller som prosjektet greit oppsummeres i «I Wish»: Confederate flags I see ya/ On the truck with the windows down/Why is he pumpin’ Beanie Sigel?/Cause his daddy was a dopeman/Lynyrd Skynyrd didn’t talk about moving ki’s of coke, man.

Med en forkjærlighet for rock av den hardere typen luskende bak i lydbildet var det jaggu et crossover-potensiale å hente også. Ikke merkelig at Interscope, med Jimmy Iovine og en viss annen hvit rapper i front, plukket ham opp. Albumdebuten gikk dessverre ikke knirkefritt for vår mann fra Alabama, selv om resultatet heldigvis er langt fra så halvhjerta som i nevnte Minaj sitt tilfelle.

Rett skal være rett: Halvparten av sporene på Trunk Muzik 0-60 er hentet fra mixtapen Trunk Muzik, og debuten er strengt tatt dermed en form for oppgradering av tapen. I seg selv ingen dårlig ide, all den tid Trunk Muzik var sterkere enn de fleste major-utgivelser i fjor, men selvsagt en tanke kjedelig for de som har fulgt Yela lenger enn de siste tre månedene. Mer alarmerende er det at det er de eldste sporene som stikker seg ut også her.

Den skeive, vakre «Love Is Not Enough» (som du kan se mer om her), massive, fantastiske «Pop The Trunk» og «Box Chevy Part III» står overraskende godt nesten ett år etter at de ble sluppet første gang, og det er også først og fremst her Yelawolf får vist frem potensialet som bor i ham.

Ikke bare er tekstene hakket bedre enn på de nye sporene, fyren virker også mer komfortabel på disse kuttene enn han gjør på streite, gitardrevne «Get The Fuck Up» og fullstendig mislykkede «Marijuana» (hvis du først skal ha en låt som heter dét i år, velg Kid Cudis). Ser du bort fra den eneste virkelige solide nyvinningen, «That’s What We On Now» og bekmørke «Daddys Lambo» blir det tydelig at oppgraderingen oppgraderer svært lite. Ironisk nok er altså de beste delene av debuten ting som er sluppet før.

I tillegg blir det etterhvert påfallende at Catfish Billys svakeste punkt ser ut til å være å hoste opp refreng som er mer enn åtte takters fyllstoff. Nevnte «Marijuana» står igjen som skrekkeksempelet på hvor lite gjennomtenkt et refreng kan bli, men også «I Just Wanna Party» hvor Gucci Mane leverer et finfint gjestevers og ellers tighte «Billy Crystal» skjemmes av at refrengene synes å være laget etter første og mest halvhjerta innfall.

For de som ikke har noe forhold til Yelawolf fra før, vil Trunk Muzik 0-60 kunne stå igjen som en øyeåpner for et av de største talentene der ute. For oss andre er utgivelsen et hvileskjær mellom den knallsterke tapen og den første skiva Yelawolf slipper med flunkende nye låter. Så får vi håpe han får snudd bagasjerommet vekk fra den litt uinspirerte veien han ser ut til å rulle nedover akkurat nå.

Andreas Øverland

Tags: andreas øverland, anmeldelse, Lydverket, plate, Trunk Muzik 0-60, yelawolf