I magasinet Spin uttalte Kid Cudi nylig at Man on the Moon II var et album laget “ for those whom cocaine does not work”, og stadige dop-episoder, arrestasjoner, flytende kokain (!) og noen i overkant spesielle intervjuer har gjort at Kid Cudi  fremstår, for å si det enkelt, ganske så fucked.   På mange måter ser han ut til å være den mørke, ustabile halvbroren som til Drake og hans good-guy-image.

Og akkurat dette mørket som har omsluttet Cudi det siste året gjør Man On The Moon II til en svært interessant affære. Særlig i de to første ”aktene” (les:de seks første sporene) imponerer Cudi. Fra det glimrende åpningssporet «Scott Mescudi vs The World» med en Cee-Lo i form, via det knallsterke refrenget på «Marijuana» og frem til ”Mojo So Dope” leverer han låter med en nerve og en intensitet de fleste urbane artister kan se langt etter.

Få, om noen, klarer å blande egen utilstrekkelighet, paranoiditet og selvmedlidenhet med en god dose familietragedier og rusmidler uten å virke verken patetisk eller humørløs på en såpass elegant måte.  Et uhyre velprodusert lydbilde druknet i mørke, hvor alt fra alt.rock-referanser til mørke synth’er bygger oppunder det tidvis bekmørke tekstuniverset og gir gutten plass og rom til å gi fra seg hjerteskjærende ærlige låter. Samtidig er det hele blitt en overraskende catchy affære, særlig tematikken tatt i betraktning.

Heldigvis brenner ikke Cudi alt kruttet i del en – også de siste aktene kan skilte med noen virkelige høydepunkter, deriblant ”Wild’n Cuz I’m Young” («Do some blow and hope you make through the show») og mørke Mary J. Blige-gjestende ”These Worries”. Riktignok mister godeste Cudi litt av grepet på de hakket mer lyse låtene (singelen ”Erase Me” og ”Ghost!”). Nedturen skildres rett og slett bedre enn oppturen. De få feilskjærene til side – skiva er blitt en herlig ambisiøs fem-akters reise inn i sinnet på noen-og-tjue-åring med for mye penger og for mye avhenginghet mellom hendene. Og ikke minst er den blitt enda et skritt videre fra den undervurderte debuten i retning av noe virkelig stort.

Tags: Andreas Øvelrand, Kid Cudi, Man on the Moon II: The Legend of Mr. Rager, Terningkast fem