Da Grindermans selvtitulerte debut så dagens lys for to år siden, var det ikke bare et band som debuterte. Dommedagsprofeten og historiefortelleren Nick Cave, som har en over 30 år lang platekarriere bak seg, tok også sine første skritt som gitarist. Og med et band bestående av fire av åtte medlemmer i Nick Cave & The Bad Seeds, var det i utgangspunktet ikke så lett å definere akkurat hva det var som gjorde Grinderman til Grinderman. Bortsett fra dette med gitaren, da.

På Grinderman 2 har Cave og kompanjongene Warren Ellis, Martyn Casey og Jim Sclavunos tatt med seg det rå og intense lydbildet fra forgjengeren, samtidig som det er gitt rom til mildere pustepauser innimellom (så fryktelig mange av dem er det riktignok ikke). Gitarer og orgler presses og vrenges med samme skitne intensitet som vokalisten Cave alltid har hatt en uovertruffen evne til å benytte seg av. Det hele toppes, lite overraskende, av gammeltestamentlig og destruktiv tematikk som søker mot det samme mørket.

Men Cave og co. er ikke alene om disse sjangergrepene nå til dags, og fellestrekkene med sjelefrender kommer til overflaten flere steder. Den heftige og messende fuzzbluesrocken i åpningen «Mickey Mouse And The Goodbye Man» hinter til Josh Homme og kanskje særlig Them Crooked Vultures, mens bassgangen og de skrudde orglene i singelen «Heathen Child» henter fram Jack White og The Dead Weather.

Det er i disse rufsete og energiske låtene det rocka Grinderman gjør seg best. Det er nemlig en liten håndfull spor her som blir hakket for monotone til å heve seg i sammenhengen. Mens «Kitchenette» rusler avgårde langs seige, mørke fuzzgitarlinjer, utforsker avsluttende «Bellringer Blues» i samme halvveistempo psykedeliske landskaper, med baklengsgitar og spøkelsesaktig orgel. Stemningsfulle, ja visst, men også stemninger har godt av dynamikk.

Gjennom hele sin karriere har Cave vist at han kan være en mester av både råskap og sart finesse. Så også her. For i tillegg til de rocka åpningslåtene er det de «snilleste» øyeblikkene som begeistrer mest. Unnselige «What I Know» er rett og slett fantastisk søt, med knirkelyder, dempet basstromme, mildt kor, forsiktige, akustiske gitarakkorder og Bruce Springsteen-aktig vokal. «Palaces Of Montezuma» er et annet høydepunkt: Med piano og en bassgang og rytme som hentet fra gammel Primal Scream er det en kjærkomment lett poplåt med røttene i den samme amerikanske rocken som Arcade Fire snuser på med sin nyeste plate.

Rannveig Falkenberg-Arell

Les også: Lærer gitar av ti år gammel sønn

Tags: anmeldelse, Grinderman, Grinderman 2, Lydverket, Nick Cave, plate, rannveig falkenberg arell