Musikere har alltid hatt en uvanlig stor trang til å la fjærkre være en essensiell del av deres visuelle uttrykk. I vår reportasje fra ukas Lydverket-sending tok vi opp tematikken og forhørte oss med noen av artistene som elsker nebbete skapninger. Vår kjæreste og mest nørdete zoolog her til lands, Peter Bøckmann, viser sjeldent tegn til å egentlig like fugler. Dermed hadde han få positive ord å tillegge fuglesymbolikken som infiserer store deler av musikkhistorien.

Se reportasjen: Fugleinfluensa!

Vi har i anledningen valgt å plukke ut noen av de mest fuglebefengte albumomslagene. Og fallhøyden ved å gjøre skapninger basert på nebb, klør, kloakkhull og lav intelligens til visuelle representanter for musikken kan være overraskende høy, ifølge vårt enmanns-dommerpanel Kim Klev.

Gillian Welch – The Harrow And The Harvest

Folkens godhjertede stemor, Gillian Welch, forsøker å slippe sitt indre fjærkre fri på omslaget til sitt aller ferskeste album. Man kan velge å overtolke symbolikken ved det hele og stusse over hva det skal bety at to linerler utgjør en slags glorie, mens hennes alltid anonymiserte makker Dave Rawlings tenner en absurd potent fyrstikk. Ugla på nakken hans er tross alt det mest rasjonelle ved hele coveret.

Andrew Bird – Armchair Apocrypha

Det er egentlig fryktelig vanskelig å si om dette faktisk er en fugl. Og i så fall hva slags fugl. Jeg holder min finger på en ugle. Hvis det da er en fugl.

Faith No More – Angel Dust

Så har man denne, da. Før jeg hadde noe forhold til Faith No More (og innså at det er et band som stort sett står som et eksempel på alt som er vondt med nittitallet), var jeg overbevist om at det var et skikkelig klissete softrock-band. Grunnen må nok i hovedsak være kombinasjonen av det ganske usexy bandnavnet, fontene på dette coveret, og ikke minst den grufulle storken. Jeg tror faktisk Faith No More hadde vært mer troverdige hvis hadde laget den musikken dette coveret lover.

Wilco – Sky Blue Sky

Jeff Tweedy og resten av Wilco har sørget for at dad rock-lydbildet og -imaget har blitt en liten kjepphest også for dem under fylte 30. Tidløs og avsindig bra låtskriverkunst kan jo for så vidt være en grunn til det, men for coverkunstfetisjister som meg selv er et godt omslag omtrent like viktig. Det er en av grunnene til at jeg ennå ikke har gitt Robert Plants siste skive en sjanse. Sett på avstand (eller i liten størrelse) er det ikke så tydelig at det er en gigantisk flokk fugler som er avbildet, og det er noe av det som gjør dette omslaget så utrolig fint.

Mogwai – The Hawk Is Howling

Instrumentalrock åpner for muligheten til å egentlig gjøre hva som helst når det kommer til titler, og når medlemmene i Mogwai i tillegg har et utrolig talent hva tittelmakeri angår, er det ikke rart at den skotske banden er i toppsjiktet på akkurat det feltet. Det har tydeligvis resultert i et forbasket fint maleri av en ørn, men blottet for mye av det majestetiske og patriotiske som vanligvis følger med nettopp dette fjærkreet.

Jimmy Smith – Back At The Chicken Shack

Historiens mest totale albumcover. Man får det rett og slett ikke mer typete enn det her.

Sufjan Stevens – Seven Swans

Seven Swans er den ofte oversette passasjen mellom Sufjans Michigan- og Illinois-skiver. Dels fordi hans «Fifty States Project», der han angivelig skulle gi ut et album for hver stat i USA, stjal all oppmerksomheten, men trolig også fordi det hans desidert mest lavmælte og minst brautende utgivelse – i den grad det betyr noe som helst når det er snakk om Sufjan Stevens. Med tanke på innholdet, og sett i sammenheng med albumene som kom før og etter, er dette omslaget ganske perfekt.

Iron & Wine – Kiss Each Other Clean

Og først nå så jeg at albumcoveret til Sam Beans (aka Iron & Wine) nyeste skive har mer innhold enn at han står med vann til knærne i en elv. Sett bort ifra den overraskende sublime husbrannen, er de fargeløse påfuglene også rimelig godt bortgjemt og nedtonede. Uten alle fargene blir plutselig en så praktisk ubrukelig fugl som påfuglen helt verdiløs.

Kvelertak - Kvelertak

John Baizley fra sludgemetal-bandet Baroness er en av de dyktigste coverkunstnerne fra de siste årene, og har et uttrykk som er svært distinktivt. Med andre ord klarte Kvelertak ikke bare å huke inn Converge-gitarist Kurt Ballou som produsent for debuten, men selveste Baroness-vokalisten tok på seg oppgaven å male albumcoveret til rogalendingene. Resultatet er en kombinasjon man umulig kan takke nei til: pupper, blomster, tentakler og ikke minst en gedigen ugle. For flere Baizley-tegnede albumcovre, se her.

Gartnerlosjen – Due

Dette forstår selvfølgelig ikke vi i Generasjon Alvor noe som helst av.

Tags: albumcover, Andrew Bird, coverkunst, Faith no More, fuglemani, fugler, Gartnerlosjen, Gillian Welch, gjøgleri, Iron & Wine, jimmy smith, Kim Klev, kvelertak, Lydverket, Mogwai, omslag, Sufjan Stevens, Wilco