Fugleinfluensa!
Musikere lar seg smitte av våre nebbete venner. De poserer på promobilder med dem, ikler seg fjærpryd og har dem med på albumcoverne. Zoolog Peter Bøckmann forstår ikke hvorfor.
Fuglesymbolikken ser ut til å leve i beste velgående på platecover og i musikkvideoer. Men vet egentlig artistene hvordan fuglene de elsker å bruke som bilder er i virkeligheten? Vi har møtt Agnes Obel, Iron and Wine og Niki and The Dove for å høre hvordan de tolker fuglene de velger å omkranse seg med.
Vi har snakket med zoolog Peter Bøckmann om hvordan artistenes bilde av fuglene matcher hvordan fuglene egentlig er. Det viser seg at han har usedvanlig lite til overs fuglen som symbol i musikken.
- Symbolbruk trekker man ut av stumpen, for å si det rett ut.
Spesielt duen har blitt en stadig returnerende skikkelse for musikerne, og eksempelvis bruker svenske Niki & The Dove halve bandnavnet sitt på å hylle fuglen som har blitt selve symbolet på fred og diplomati. Bøckmann er imidlertid langt fra like begeistret over duene.
- Den er noe så vemmelig som en humanparasitt, ettersom den lever av ting den finner på bakken. Så den er litt som en rotte. Derfor blir den også kalt «Luftas rotte».
Reportasjen om artistene og deres elleville fuglefetisjisme ser du helt øverst i saken. Denne saken – sammen med Rise To Remains intimkonsert og kulturkrasjet mellom Kringkastingsorkesteret og Antony & The Johnsons – er blant ett av elementene i denne ukas Lydverket-sending på TV. Den ser du i sin helhet her.
Tags: Agnes Obel, fetisjisme, fugler, Iron & Wine, Lydverket, niki & the dove, ornitologi, Peter Bøckmann, reportasje, Sam Bean
Det fins enkelte ting man liksom føler kunne vært bra – men som ikke er det. Ta for eksempel Dagbladet. Det kunne vært en bra avis. Men er det ikke. NRKs Lydverket er et annet eksempel. Det kunne vært et bra musikkprogram. Men det er det definitivt ikke.
Jeg er nok mer enn gjennomsnittlig interessert i musikk. Og jeg syns det er flott at NRK har klart å stable på beina et ukentlig musikkmagasin. Problemet er bare at det aldri innfrir forventningene.
Kall meg gjerne kjedelig og konvensjonell, men jeg syns liksom at hovedfokuset i et musikkprogram burde være musikk. Ofte later det imidlertid til at Lydverkets journalister ser det som en æressak å fokusere på sære og uvesentlige emner, helt i randsonen av fagfeltet.
I høst har vi bl.a. fulgt Maria Mena på den tornefulle veien mot å bli (en helt rævva) rapper. Dette kan da ikke være av interesse en gang for ihuga Mena-manikere og/eller rap-fantaster…? Videre har vi blitt servert en reportasje om fenomenet «fan fiction» – det at enkelte fans skriver sexnoveller med favorittartisten i hovedrollen. Hvem med en genuin interesse for musikk ønsker å kaste bort tida på sånt pjatt?!
Kveldens program føyde seg fint inn i rekken av reportasjer med tåpelige vinklinger. Redaksjonen mente tydeligvis at et innslag om bruken av fugler i videoer og plateomslag (men ikke i selve musikken) ville være et viktig bidrag til musikkjournalistikken. Og hvem var den viktigste fagpersonen i denne reportasjen? En artist? En musikkritiker? Nei da – det var en zoolog!
Man hadde også en reportasje om Antony & The Johnsons’ opptreden med Kringkastingsorkesteret. Dette kunne faktisk ha blitt et ganske godt og interessant innslag. Bl.a. fikk vi høre om Antony Hegartys fascinerende vyer og ambisjoner med dette samarbeidet. Men alt dette valgte man å ødelegge ved å krøsskleppe til et parallelt intervju med en (åpenbart tilfeldig valgt) KORK-musiker, uinteressert inntil det foraktfulle i hele prosjektet. (Kanskje ikke så rart, når man – av alle ting – hadde funnet fram til en tubaspiller på bakerste rad…) Rent ut sagt et respektløst innslag – mot både artist og seer.
Kveldens gjester var metallbandet Rise to Remain. Her ville naturligvis en seriøs journalist ha fokusert på bandets musikk. Programlederen var imidlertid mer interessert i sangerens slektskap med Iron Maidens Bruce Dickinson. Med tanke på programmets øvrige mangel på intelligens og profesjonalitet burde vel ikke dette komme som den minste overraskelse. Men pinlig og respektløst er det nå likevel.
Problemet er nok rett og slett at Lydverkets redaksjon består av en gjeng amatører uten fokus og synlig musikkjournalistisk skolering. Det eneste innslaget jeg hadde litt sans for i kveldens program var det faste segmentet «en artist presenterer sin favorittvideo». Denne gang var videoen Röyksopps «Eple». Et godt valg!
(For øvrig var det en lettelse å for en gangs skyld få slippe all den j@vla hiphop’en!)
[...] Se reportasjen: Fugleinfluensa! [...]