Asps 2011-rapport
Anmelder og nettsjef Marius Asp drar fram oversette favoritter i sin årsoppsummering.
Året nærmer seg slutten, og det er på tide å gjøre opp status. Hvilke skiver står igjen i mylderet av utgivelser? Hvilke konserter gjorde størst inntrykk? Hvilke låter har preget året og hvilke øyeblikk har definert musikkåret 2011?
Redaksjonens felleslister over de beste internasjonale og norske plateutgivelsene er forlengst strødd utover internettet. Nå er det på høy tid å la de indviduelle stemmene få oppsummere musikkåret 2011.
Lydverkets individuelle årsoppsummeringer vil bli publisert til og med søndag 31.januar. I dag: Anmelder og nettsjef Marius Asp.
Årets album:
Albumet som tok meg lengst inn i eget rom dette året kommer fra NY-kunstpopkvintetten Gang Gang Dance. Eye Contact, bandets femte album, er deres første på 4AD – og det høres: Cocteau Twins er en av de mest opplagte referansene i møte med bandets drømske, globaliserte, narkotiske og egenrådige uttrykk. Høydepunkt? Dypt savnede Alice Coltranes spøkelse henger smilende over den nær 12 minutter lange åpningen «Glass Jar», og med «Romance Layers» har de begått årets låt innen intergalaktisk r&b. Platen henger imidlertid såpass godt sammen at den bør nytes fra start til slutt.
Sett av 45 minutter til Gang Gang Dances 4AD Session:
Andre skiver fra 2011 har også gjort sterke inntrykk. Kate Bush har hatt et godt år: etter å ha levert en nesten plettfri oppdatering av to plater som kanskje (eller kanskje ikke) skjemmes av lydbildet (The Director’s Cut), kaster hun en hard snøball mot årsbestejuryen med 50 Words For Snow. Hun er i en egen, evigung divisjon.
Noe for seg selv er også den kanadiske trollmannen Sandro Perris og amerikanske Julianna Barwicks utgivelser av året. Førstnevntes, Impossible Spaces, kan vel nokså enkelt beskrives som en plate Sondre Lerche veldig gjerne skulle lagd. Barwicks The Magic Place er enda en runde vokalstorhet; a capella for andre planeter.
Årets låter:
En del av dere har fått med dere at Lydverket (undertegnede inkludert) er glad i blant andre Frank Ocean, PJ Harvey og Drake. Dermed benytter jeg anledningen til å plukke fram et knippe favoritter fra 2011 som på langt nær har fått oppmerksomheten de fortjener, i alfabetisk rekkefølge.
1982 – «03:22″:
Jeg har hørt altfor lite på nye jazzutgivelser i år. Og folkemusikken står det langt verre til med. Flaks for meg at den norske trioen 1982 finnes: Bandets uttrykk lener seg nemlig tungt mot begge sjangrene, og et lyst hode har hostet opp sjangerbetgnelsen «heimstadjazz» om albumet Pintura, utgitt på det kvalitetsbevisste plateselskapet Hubro. Dette er en av platene som har fått kjørt seg hardest i spilleren min etter at mørketida satte inn sitt støt. Med få fakter (som de nøkterne låttitlene også indikerer) skaper orgel, trommer og fiolin stor, skjør magi. Hør også dronete, Velvet Underground-anno-John Cale-aktige «02:18″, og fortell meg hvilken sjanger dette er nå igjen.
Abigail Washburn – «Chains»:
Med bakgrunn fra kinesisk musikk, verdens kanskje fremste banjo-råskinn (Bela Fleck) som ektemann og en lang over gjennomsnittlig teft for den gode poplåten drar Illinois-artisten Abigail Washburn i flere retninger på sin plate av året, City Of Refuge. Alle trådene samles imidlertid på denne Fleetwood Mac-flørtende, elegante og stillfarent desperate perlen.
Africa Hitech – «Light The Way»:
Jeg vet ikke allverdens om duoen Africa Hitech, bestående av Mark Pritchard og Steve Spacek. Men debutplaten 93 Million Miles, gitt ut på den velrenommerte elektronika-labelen Warp, byr på solide doser rastløs, urban lyd som krysspollinerer UK garage med Detroits teknoscene på sitt mest fertile.
Anna Järvinen – «Hur man lättar helt enkelt»:
Finlandssvensken skriver bedre låter for hvert album hun gir ut – at praktbandet Dungen fortsetter å traktere instrumentene, trekker heller på ingen måte ned. Min favoritt fra Anna själv tredje, som årets album heter, er imidlertid en coverlåt: Cocteau Twins’ «Fotzepolitic», som her har fått den talende tittelen «Hur man lättar helt enkelt». Fallhøyden er stor, men Järvinen gjør denne sangen til sin egen – og selve melodien kommer for en gangs skyld styrket ut av dette utvekslingsarbeidet. Kan noen snart booke henne til Skavlan?
Atlas Sound – «Te Amo»:
Tidligere er det Deerhunter som har gjort størst inntrykk på meg i den nærmest uregjerlige strømmen av Bradford Cox-bemannede produksjoner. Parallax, Atlas Sounds tredje og hittil beste plate, får meg imidlertid til å lure på om jeg har tatt feil – og høydepunktet «Te Amo» er under alle omstendigheter årets «Helicopter».
Cass McCombs – «County Line»:
En mystisk skikkelse, denne Cass McCombs. Han lar seg sjelden intervjue, lever visstnok en omflakkende tilværelse og skriver mørke, obskure og ofte svært morsomme tekster strukket over et stort musikalsk lerret. I år ga han ut to plater; best er svartsynte, nærmest gotiske WIT’S END. Åpningssporet «County Line» låter slik en 2011-oppdatert og deprimert Glen Campbell kanskje ville gjort, med tekstlinjer som både er kryptiske og slående: «On my way to you, old county /Hoping nothing’s changed /That your pain is neverending /That is, it’s still the same».
Colin Stetson – «The Righteous Wrath Of An Honourable Man»:
Kanadier lager formfullendt mini-mesterverk på under to minutter, kun bevæpnet med saksofon. Colin Stetson bidrar som turnémusiker i band som Bon Iver og Arcade Fire, og som soloartist har han blitt håndplukket til neste års Jeff Mangum-kuraterte All Tomorrow’s Parties i Storbritannia. Musikken kan beskrives som fryktløs, virtuos og gnistrende vakker – det gjelder forøvrig hele New History Warfare Vol. 2: Judges, som sporet er å finne på.
The Righteous Wrath Of An Honorable Man
Michael Kiwanuka – «I’m Getting Ready»:
Wow. Det har tatt sin tid, men her anes konturene av en ny Terry Callier, som med briljans fusjonerte folk og soul på 60- og 70-tallet. Britiske Michael Kiwanuka har åpenbart også hørt – og forstått – Van Morrison i sin storhetstid. To EPer er ute, og debutalbumet Home Again slippes i mars til neste år. Smakebitene lover godt – ikke minst «I’m Getting Ready».
Rustie – «Ultra Thizz»:
Jeg skal innrømme at jeg sliter med den mest brautende og formelbaserte dubstepen (hallo, Skrillex!). Men voksenstep kan jeg like, særlig når det er gjort med kreativiteten og elegansen til den skotske guttepjokken Russell «Rustie» Whyte. Debutplaten Glass Swords er gitt ut på Warp Records, men dette er, tross høye ambisjoner og hørbar musikalsk intelligens, ingen hjernedans – snarere «bakteppet til en ekstatisk, men like fullt melankolsk dans», som Christine Dancke så elegant formulerte det.
SBTRKT feat. Sampha – «Something Goes Right»:
En av vokalistene som har preget mitt musikkår i størst grad er briten Sampha, som i tillegg til å bidra tungt på SBTRKTs flotte selvtitulerte debut gjør en strålende figur på Lil Silvas «On Your Own». «Sjelfullt» og «rørende» er to adjektiver som kjennes riktige om mye av det mannen foretar seg; svaret på spørsmålet «danse eller gråte nå?» får være opp til deg selv å besvare mens «Something Goes Right» spretter avgårde.
Hør: Asps Topp 100 i Spotify – - – Asps Topp 83 i WiMP
Årets konsert:
James Blake på Parkeatret var stort. Basskirken var med ett åpen(bar) for alle. I samme lokale fikk Jonas Alaska meg og en tjommi til å begynne å grine for ikke så lenge siden. Om jeg skal være litt mindre Løkka-sentrisk: Mastodon på Norwegian Wood. Galskap, intet mindre.
Årets mest oversette:
To av tre Anders Tjore-prosjekter har havnet under radaren når året har skullet oppsummeres; det er jo litt synd. For min egen del er nok den mest oversette Bad As Me, Tom Waits‘ plate fra i år, som jeg ennå ikke har orket å høre gjennom. Jeg er litt mett på fyren.
Årets skuffelse:
Årets skuffelse var i utgangspunktet at jeg ikke rakk å kjøpe konsertbillett til D’Angelo når han gjester Stockholm i januar. Jeg befant meg i utlandet da billettene (som skal ha blitt solgt ut på 3 minutter(!)), ble lagt ut for salg. Nedtur. Og tilsvarende oppsig da jeg fant billett til seansen under julegrana. Tårene trillet.
Årets mest oppskrytte:
Feist. Jeg hører ikke storheten.
Årets OMG/WTF/LOL-øyeblikk:
Prince i Oslo Spektrum 3. august var en mektig, rørende og emosjonelt rystende opplevelse. Man skal vokte seg for å gjøre for mye ut av «musikk som terapi»-ideen, men et eller annet inni meg løsnet da den vesle tassen stod få meter foran oss og fremførte et knippe av verdens beste låter.
Tags: 1982, 2011, 50 Words For Snow, abigail washburn, Africa Hitech, anmelder, anna järvinen, årsbeste, Atlas Sound, Cass McCombs, Colin Stetson, County Line, d'angelo, Eye Contact, gang gang dance, Impossible Spaces, james blake, Jonas Alaska, Julianna Barwick, Kate Bush, låter, Lydverket, marius asp, Mastodon, Michael Kiwanuka, Norwegian Wood, oppsummering, Oslo Spektrum, Pintura, plate, Prince, Rubius, rustie, sandro perri, sbtrkt, spotify, Te Amo, The Magic Place, wimp
