Burde FM vært gravlagt i 1945?

Det er søndag kveld i New York. 31.januar 1954 for å være nøyaktig. Oppfinneren Edwin H. Armstrong  kikker ned på gaten fra sitt vindu i fjortende etasje. Så hopper han. I 20 år har han arbeidet for å få etablert FM som radiostandard. I 20 år har han slåss om patentrettigheter og opplevd å bli motarbeidet av de store AM-monopolene i USA som ikke så noen fordel med flere kanaler og økt konkurranse. Det skulle gå ytterligere 25 år før FM oppnådde over femti prosent av radiolyttingen i USA.

 

FM på Voss

Samme år blir den første FM-senderen satt i drift på Hanguren på Voss. Støyen fra de nye elektriske togene forbi Voss, overdøvet AM-sendingene. Ingen radioapparater kunne imidlertid motta FM, så det ble montert et adapter på AM-radioene. I Norge gikk det også 25 år før FM ble den dominerende radioteknologien.

Kan vi lære noe av historien om overgangen fra AM til FM når vi nå skal sluttføre radiodigitaliseringen? Ja, først og fremst at det tar tid og at det er mye å tjene på en styrt overgang.

 

Gravlagt i 1945?

Boken Digital Radio In Europe   trekker opp en rekke paralleller til dagens situasjon ved å gå tilbake å se hvilke argumenter FM-forkjemperne brukte den gang. Den amerikanske radioingeniøren W R G Baker var i 1943 helt sikker på at FM ikke kunne feile. FM var ”so much better technically than the present regular broadcast system that it can’t fail of acceptance” (Slotten 1996: 686).

Men så lett gikk det ikke. Edwin H. Armstrong finansierte i 1937 den første FM-stasjonen i USA. Sendingene benyttet frekvensbåndet fra 42 til 50 MHz. En liten finte fra RCA, som var en dominerende aktør med AM-sendinger, klarte i 1945 å få flyttet FM til 88-108 MHz, slik at tv-kunne overta det gamle FM-området. På et blunk virket ikke FM-radioene mer. Samtidig hadde ny transistorteknologi ført til at enklere og billigere AM-radioer kom på markedet. De første årene etter krigen var det ikke mulig å få FM uten å betale ekstra. Publikum ville rett og slett ikke ha det. I dag måles ofte en teknologis suksess ut fra om publikum kjøper produktene eller ikke. Ut fra en slik tankegang skulle FM vært gravlagt i 1945.

 

Utbygging

På femtitallet fantes det altså ikke FM-mottakere ute hos publikum. Likevel begynte man i flere land å bygge ut et FM-nettet. Årsaken var relativt rasjonell. Det skulle bygges ut tv og det var smart å bruke de samme sendepunktene til radio. I Norge delte man også på utgiftene med forsvaret som trengte installasjoner av ymse slag rundt om i landet.

 I Storbritannia ble FM lansert i 1955, bygget ut til 96,4 prosents dekning i 1959 og til 99 prosent i 1969. Da hadde 1/3 av britene skaffet seg en FM-radio. Både utbyggingstempoet og teknologiopptaket hos publikum er helt parallell til dagens digitalovergang i landet.

 Teknologidirektøren i BBC, James Redmond, avviste i 1974 at den langsomme overgangen til FM hadde noe med teknologien å gjøre:

 ”Despite its superior sound quality, he notet that changeover has been slower than anticipated. The reason, he suspectet, were not related to any deficiency i the technology. Instead, in addition to the unanticipated popularity of AM-only portables and car radios, the beginning of FM came at a time when television also began to become a medium of mass consumption.” (Lax 2010: 72)

 ”A second reason was the simulcasting of radioprogrammes on FM and on AM rather than offering new programming on the new service.” (Lax 2010:72)

 

Tlpasningsdyktig radio

James Redmond ville nok ha kunne gått rett inn i en DAB-debatt i dag. Argumentene er de samme. Kringkasteren vil innføre en ny teknologi ut fra strategiske, kulturpolitiske og publisistiske mål. Markedet er vanskelig å styre fordi folk ikke skjønner hvorfor de trenger en ny radio for å høre det samme som de hører hver dag. Folk sier de ikke trenger flere kanaler, ”jeg hører jo bare på en kanal likevel”. Samtidig møtte radioen konkurranse fra tv på 60-70 tallet, mens dagens konkurrent heter Internett.

Men hva skjedde med radiomediet etter hvert som FM gradvis overtok for AM. Først og fremst ble mye av radiolyttingen flyttet fra kveld til morgen, og vi fikk etter hvert et kanalmangfold. I NRK var det lenge stor motstand mot å utnytte FM til flere kanaler og regionalt oppdelte sendinger. Man ønsker streng kontroll på det som skulle sendes. I ettertid høres dette veldig merkelig ut, men slik var det.

Gradvis tilpasset radiomediet seg nye vaner hos publikum, tilgangen på mer musikk (LP-plater) endret programinnholdet og det vokste frem piratradioer. Og jeg tror det er her hemmeligheten ligger, radio er et sekundært medium som du lytter til mens du gjør andre ting. Vaner og brukermønstre endres og radioen følger etter.  Det tror jeg skjer nå også. Selv om vi har fått Internett, skal vi fortsatt spise frokost, vaske gulvet, kjøre bil eller trene.    

 

Hva hadde skjedd?

La oss til sutt gjøre et lite eksperiment og tenke oss at myndighetene i flere land hadde tatt en beslutning en gang på femtitallet om å ta i bruk FM som kringkastingssystem for radio og fase ut AM, tilsvarende det kulturministeren nå har gjort for digitalradio. Da hadde NRK-monopolet på radio blitt oppløst i 1965 og ikke i 1982. Vi hadde fått lokalradio og fullt utbygde distriktssendinger på sekstitallet.  NRK P3 hadde kommet i 1965 og norsk musikkbransje hadde blomstret langt tidligere. Demokratiseringen av den politiske debatten, gjennom å slippe til flere stemmer på flere kanaler, hadde kommet på 1960-tallet. Sekstiåtteropprøret hadde fått en annen karakter.  Flere kanaler og større mangfold ville ha fremskyndet liberaliseringen av samfunnet og kanskje tatt luften ut av høyrebølgen på begynnelsen av 1980-tallet. Og slik kan vi fortsette…

Dette innlegget ble publisert i dab, Digitalradio, Ukategorisert og merket med , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *