FM på Voss

Samme år blir den første FM-senderen satt i drift på Hanguren på Voss. Støyen fra de nye elektriske togene forbi Voss, overdøvet AM-sendingene. Ingen radioapparater kunne imidlertid motta FM, så det ble montert et adapter på AM-radioene. I Norge gikk det også 25 år før FM ble den dominerende radioteknologien.

Kan vi lære noe av historien om overgangen fra AM til FM når vi nå skal sluttføre radiodigitaliseringen? Ja, først og fremst at det tar tid og at det er mye å tjene på en styrt overgang.

Gravlagt i 1945?

Boken Digital Radio In Europe   trekker opp en rekke paralleller til dagens situasjon ved å gå tilbake å se hvilke argumenter FM-forkjemperne brukte den gang. Den amerikanske radioingeniøren W R G Baker var i 1943 helt sikker på at FM ikke kunne feile. FM var ”so much better technically than the present regular broadcast system that it can’t fail of acceptance” (Slotten 1996: 686).

Men så lett gikk det ikke. Edwin H. Armstrong finansierte i 1937 den første FM-stasjonen i USA. Sendingene benyttet frekvensbåndet fra 42 til 50 MHz. En liten finte fra RCA, som var en dominerende aktør med AM-sendinger, klarte i 1945 å få flyttet FM til 88-108 MHz, slik at tv-kunne overta det gamle FM-området. På et blunk virket ikke FM-radioene mer. Samtidig hadde ny transistorteknologi ført til at enklere og billigere AM-radioer kom på markedet. De første årene etter krigen var det ikke mulig å få FM uten å betale ekstra. Publikum ville rett og slett ikke ha det. I dag måles ofte en teknologis suksess ut fra om publikum kjøper produktene eller ikke. Ut fra en slik tankegang skulle FM vært gravlagt i 1945.

Utbygging

På femtitallet fantes det altså ikke FM-mottakere ute hos publikum. Likevel begynte man i flere land å bygge ut et FM-nettet. Årsaken var relativt rasjonell. Det skulle bygges ut tv og det var smart å bruke de samme sendepunktene til radio. I Norge delte man også på utgiftene med forsvaret som trengte installasjoner av ymse slag rundt om i landet.

 I Storbritannia ble FM lansert i 1955, bygget ut til 96,4 prosents dekning i 1959 og til 99 prosent i 1969. Da hadde 1/3 av britene skaffet seg en FM-radio. Både utbyggingstempoet og teknologiopptaket hos publikum er helt parallell til dagens digitalovergang i landet.

 Teknologidirektøren i BBC, James Redmond, avviste i 1974 at den langsomme overgangen til FM hadde noe med teknologien å gjøre:

 ”Despite its superior sound quality, he notet that changeover has been slower than anticipated. The reason, he suspectet, were not related to any deficiency i the technology. Instead, in addition to the unanticipated popularity of AM-only portables and car radios, the beginning of FM came at a time when television also began to become a medium of mass consumption.” (Lax 2010: 72)

 ”A second reason was the simulcasting of radioprogrammes on FM and on AM rather than offering new programming on the new service.” (Lax 2010:72)

Tlpasningsdyktig radio

James Redmond ville nok ha kunne gått rett inn i en DAB-debatt i dag. Argumentene er de samme. Kringkasteren vil innføre en ny teknologi ut fra strategiske, kulturpolitiske og publisistiske mål. Markedet er vanskelig å styre fordi folk ikke skjønner hvorfor de trenger en ny radio for å høre det samme som de hører hver dag. Folk sier de ikke trenger flere kanaler, ”jeg hører jo bare på en kanal likevel”. Samtidig møtte radioen konkurranse fra tv på 60-70 tallet, mens dagens konkurrent heter Internett.

Men hva skjedde med radiomediet etter hvert som FM gradvis overtok for AM. Først og fremst ble mye av radiolyttingen flyttet fra kveld til morgen, og vi fikk etter hvert et kanalmangfold. I NRK var det lenge stor motstand mot å utnytte FM til flere kanaler og regionalt oppdelte sendinger. Man ønsker streng kontroll på det som skulle sendes. I ettertid høres dette veldig merkelig ut, men slik var det.

Gradvis tilpasset radiomediet seg nye vaner hos publikum, tilgangen på mer musikk (LP-plater) endret programinnholdet og det vokste frem piratradioer. Og jeg tror det er her hemmeligheten ligger, radio er et sekundært medium som du lytter til mens du gjør andre ting. Vaner og brukermønstre endres og radioen følger etter.  Det tror jeg skjer nå også. Selv om vi har fått Internett, skal vi fortsatt spise frokost, vaske gulvet, kjøre bil eller trene.    

Hva hadde skjedd?

La oss til sutt gjøre et lite eksperiment og tenke oss at myndighetene i flere land hadde tatt en beslutning en gang på femtitallet om å ta i bruk FM som kringkastingssystem for radio og fase ut AM, tilsvarende det kulturministeren nå har gjort for digitalradio. Da hadde NRK-monopolet på radio blitt oppløst i 1965 og ikke i 1982. Vi hadde fått lokalradio og fullt utbygde distriktssendinger på sekstitallet.  NRK P3 hadde kommet i 1965 og norsk musikkbransje hadde blomstret langt tidligere. Demokratiseringen av den politiske debatten, gjennom å slippe til flere stemmer på flere kanaler, hadde kommet på 1960-tallet. Sekstiåtteropprøret hadde fått en annen karakter.  Flere kanaler og større mangfold ville ha fremskyndet liberaliseringen av samfunnet og kanskje tatt luften ut av høyrebølgen på begynnelsen av 1980-tallet. Og slik kan vi fortsette…

Men nå er det ikke mulig å få mer ut av FM. Fremtidens analoge radiopolitikk ville handlet om hvem som skulle få lov til å sende i et nett uten plass til flere aktører, mens bransjen brukte kreftene på å posisjonere seg for å oppnå nye konsesjoner. Nå slipper kulturministeren å grue seg til neste utlysningsrunde, med fare for å gjenta kaoset fra sist hvor P4 i første omgang ikke fikk fornyet sin konsesjon. Digital distribusjon åpner for langt flere kanaler og nye muligheter for bransjen.

Men hvorfor må FM dø for at digitalradioen skal leve og kunne utvikles videre? Det skyldes først og fremst at Norge er et lite land og at det ikke er reklame- eller lisenskroner nok til å betale for to fullverdige radionett. I tillegg er det fortsatt penger å hente på FM, både blant radioforhandlere og kommersielle radioaktører. Uten en tydelig dato for avvikling av FM, ville det vært lønnsomt for mange å satse på FM så lenge som mulig, og dermed redusere investeringene i digitalt innhold og digital infrastruktur. Da ville overgangen ha dratt enda mer ut i tid.

Det tok over 50 år fra FM ble lansert til at teknologien hadde tatt helt over for AM i Norge. I USA var AM størst helt til 1979. Dette til tross for at FM ga flere kanaler, stereo, hadde bedre mottak osv. En kan spørre om vi var tjent med en så lang overgang fra AM til FM? Men vi er definitivt ikke tjent med at en så lang overgangsperiode skal gjentas, rett og slett fordi verden rundt oss forandres mye hurtigere enn før og det meste allerede er digitalisert. Radiodigitaliseringen trenger en plan, og den har vi nå fått fra myndighetene.

Digitaliseringen av radio har kommet langt i mange land. Sist ut er Tyskland som vil være et stort løft i det europeiske markedet. Men Norge er det første landet som digitaliserer radioen gjennom en politisk beslutning. Det gjør vi første og fremst fordi kommersiell radio og NRK har klart å samarbeide om dette prosjektet. Dagens FM-regime beskytter mange aktører fra konkurranse fordi det ikke er plass til nye kanaler. Digitalradio betyr slutten for denne typen konkurransebeskyttelse og tvinger radiokanalene til å konkurrere på innhold og ikke på distribusjon. Store deler av kommersiell radiobransje i Norge skal ha honnør for å klare å tenke litt mer langsiktig og starte investeringen i digitalt innhold og infrastruktur fremfor å tviholde på FM.

Nå har radiobransjen i Norge fått den planen for en overgang mange av oss har etterlyst. Neste skritt blir å gi planen et liv ved å starte planleggingen av videre utbygging og mer innhold. Radioforhandlere må snarest mulig vri salget av rene FM-radioer over til kombiradioer med mulighet for digitalt mottak. Bilbransjen må ta en pust i bakken og planlegge for en fremtid der bilene de selger i dag kommer til å rulle rundt på norske veier etter at FM er historie. De bilene som ikke allerede har digitalradio som standard, må få det. Samtidig må det gjøres enkelt å ettermontere digitaladaptere i biler. Mange FM radioer kan også leve videre via et digitaladapter. Men for å sikre en miljøvennlig overgang, må El:retur sørge for mottak av de radioene som blir stående ubrukt etter overgangen.

Så kan det være greit å minne om at radiobransjen lever av lyttere. Vi gjør ikke dette for å få færre lyttere, men for å sikre at radioen får sin naturlige plass i den digitale verden.

Som styreleder i Digitalradio Norge AS ser jeg frem til at kulturdepartementet senere i høst legger frem en stortingsmelding som kan sette opp en tempoplan for den endelige overgangen. Vi mener forholdene ligger til rette for en positiv stortingsmelding fordi en nærmest samlet radiobransje står sammen om dette. Det ville være underlig om vi gikk inn for en teknologi som vil føre så galt av sted som Omdahl hevder. Dette er tross alt levebrødet vårt. I løpet av høsten vil det også foreligge planer som sikrer lokalradioene en plass i den digitale familien.

Videre tror vi at å sikre et radiomangfold i hele Norge og ikke bare i Oslo og de store byene, er et viktig politisk argument for digitalisering. Det vil også bli lagt vekt på at det ikke er en fornuftig bruk av lisenspenger av NRK å fornye dagens FM-nett, noe som er nødvendig om det ikke snart erstattes av digital distribusjon. For å unngå at folk skal oppleve stumme radioer etter overgangen, er vi overbevist om at departementet vil se verdien i å legge en plan som innebærer en gradvis utskifting i årene som kommer.      

I 1973 hadde BBC sendt på FM i snart 20 år uten særlig suksess. BBCs tekniske direktør, James Redmond var bekymret for at det gikk alt for sakte med innføringen av FM til tross for den udiskutable kvalitetsforbedringen. Folk hadde kjøpt AM-radioer i bøtter og spann til tross for at FM kunne tilby langt bedre lyd, stereo, flere kanaler, regionale og lokale sendinger. Likevel tok det over 40 år før FM klarte å konkurrere ut AM. Mon tro om Omdahl og hans likesinnede ville vært like skeptiske til FM som de er til dagens digitale radioteknologi?  

Tenk hvor mange færre radioer som hadde blitt overflødige om myndighetene hadde satt en plan for overgangen fra AM til FM på femtitallet og ikke latt overgangen tatt flere tiår. NRK-monopolet kunne vært brutt 10-15 år tidligere og vi ville hatt lokalradio og et flerkanalunivers på 1960-tallet. Hvilken betydning hadde ikke det hatt for norsk musikk og kultur. Enkelte ganger må en ta politiske grep for å komme videre.

Andøy Audnedal Bardu Berg Berlevåg Bindal Bjerkreim Brønnøy Bygland Bykle  Bø i Vesterålen Båtsfjord Eid Eidfjord Eigersund Engerdal Etnedal  Evje og Hornnes Farsund Flatanger Flekkefjord Flora Flå Fyresdal Gamvik  Gloppen Gol Grane Granvin Hadsel Hamarøy Hasvik Hattfjelldal Hemsedal Herøy Hol Holtålen Hornindal Hægebostad Høylandet Jondal Karlsøy Kvinesdal Kviteseid Kvæfjord Kvænangen Kåfjord Lavangen Lebesby Leka Lenvik Lierne Lindesnes Loppa Lund Lurøy Lyngdal Lyngen Lødingen Meløy Meråker Modalen Målselv Namsskogan Nes Nord-Aurdal Norddal Nordkapp Nordreisa Nore og Uvdal Nærøy Odda Osen Porsanger Roan Rødøy Rømskog Røst Røyrvik Salangen Sauda Seljord Sirdal Skjervøy Skjåk Snåsa Sokndal Sortland Steigen Storfjord Stranda Stryn Sømna Sør-Aurdal Sørreisa Tana Tinn Tjeldsund Tokke Torsken Træna Tydal Tysfjord Ullensvang Ulvik Vaksdal Valle Vang Vardø Vega Vestre Slidre Vevelstad Vikna Vinje Vågsøy Øksnes Øystre Slidre Ål Åseral

Å vinne retten til å drive reklamefinansiert riksradio på FM, er som å få lisens til å trykke penger, sa Jan Stenbeck i Kinnevik da de vare med å søke om P4-konsesjonen i 1992. Journalistene Svein Tore Bergestuen og Bjørn Eckblad har i boka Radiokrigen beskrevet finanseventyret i kjølvannet av P4-etableringen og hvordan enkeltaktøren kunne hente ut en pen gevinst.

P4 hadde de første årene monopol på nasjonal kommersiell radio. Dette monopolet ble brutt etter 10 år etter da det ble lyst ut to konsesjoner. Men det var langt flere søkere enn det var plass til på FM og de heldige vinnerne kunne se frem til 10 år i en ”beskyttet” tilværelse uten flere kommersielle konkurrenter. Den siste lokalradiorunden viste også at det var flere søkere enn ledige frekvenser i de mest attraktive områdene og Radio 1 mistet for eksempel flere konsesjoner.

Jeg mener radiomediet taper på at det skal være et lotteri hvem som har rett til å sende og på at den som trekker vinnerloddet kan hente ut milliongevinster. Selvsagt skal det være mulig å tjene gode penger på radio, men det skal være fordi produktet er bra og ikke fordi man har skaffet rett til å sende på en plattform (FM) som stenger andre ute og som hindrer konkurranse.

Bergestuen og Eckblad problematiserer også i boka selve konsesjonsregimet med en skjønnhetskonkurranse hvor aktørene lover det ene etter det andre, for så å glemme alle forpliktelsene når konsesjonen er i boks. Aktørene blir med andre ord målt hvor flinke de er til å skrive søknader og hvor gode politiske kontakter de har og ikke på hva slags radio de faktiske lager. Forfatterne mener skjønnhetskonkurransen bør erstattes av en ren auksjon.

Jeg mener hele konsesjonsregimet har gått ut på dato. Hvorfor skal radio være det eneste mediet som skal være under politisk kontroll, når det digitalt er plass nok til alle som har økonomi til å drive en radiokanal? Radio blir også et mindre interessant annonsemedium når det oppstår usikkerhet (og kaos) hver gang konsesjoner skal fornyes.

Svein Larsen må selvsagt bruke de midlene han har for å melke ut enda flere kroner av FM. Men jeg har mye mer sans for de kommersielle aktørene som vil ha en åpen og ærlig konkurranse på lufta og ikke på bakrommet og i politiske korridorer.

Ved å gå sammen om digitaliseringen utvikler vi radioen videre i fellesskap og vi kan lage et produkt som gjør at radio fortsatt kan være et attraktivt medium for både lyttere og annonsører. Å lyse ut en ny 10-årsperiode med reklamefinansiert radio på FM vil bety bråstopp for hele radiodigitaliseringen og være en ny lisens til å trykke penger for de som skulle være så heldige å vinne konsesjonen. Men heldigvis er jeg rimelig sikker på at det ikke er aktuelt å lyse ut en ny analog konsesjonsperiode og at ingen politikere ønsker en gjentagelse av kaoset knyttet til de siste konsesjonstildelingene.

FM ble utviklet for å kunne blir tatt imot via en antenne 10 meter over bakken, altså på loftet eller på taket av hus. For å redusere interferensen ble det lagt opp til at antennene skulle ha en horisontal polarisering rettet mot et fast punkt. På den måten skulle forstyrrelser fra andre kilder reduserer betydelig. Radioingeniørene var ikke tvil om at FM ville gi bedre kvalitet og en bedre lytteropplevelse. Likevel ble ikke FM noen umiddelbar suksess. Hvorfor? 

I årene etter krigen ble det utviklet teknologi som krevde mindre strøm slik at radio ble mer portable. Husholdningene fikk et radioapparat nummer to som kunne flyttes rundt fra rom til rom og fulgte lytteren. I tillegg kom bilradioene. Men disse nye radioapparatene kunne ikke møte FMs krav til mottak via en antenne på taket 10 meter over bakken. I stedet var mottaket  rett over bakken, vertikalt. Det gjorde at den tids ”early adopters” som hadde anskaffet en FM-mottaker, hadde vanskeligheter med å få inn sendingene, noe som genererte en rekke klager til kringkastingsselskapene.

Det gjorde at planene om å innføre FM måtte justeres. Få radioer, inkludert bil, hadde FM. FM var bare mulig å få ved å bestille det som ekstrautstyr til en ikke ubetydelig ekstrakostnad. Kringkastingsselskapene var kommet i et dilemma. Sendingene til de få FM-radioene på markedet måtte fortsette, samtidig som fremveksten de nye populære transportable AM-radioene forsinket innføringen av FM-radioer.

BBC startet som sagt med FM-sendinger i 1955 (samtidig som i Norge) og femten år etter hadde kun en tredel av husholdningene et FM-apparat. I USA gikk utviklingen enda saktere. Der startet FM-sendingene opp rett etter krigen. Men AM beholdt posisjonen som førstevalg helt til 1979. Først da oppnådde FM en større andel av lyttingen enn AM. I USA tok det FM altså 30 år å nå 50 prosent av lyttingen.

I 1969 var kvaliteten må AM-sendingene så dårlige, spesielt om natta pga ekstra mye interferens, at BBCs tekniske direktør, James Redmond, foreslo at det bare skulle sendes taleradio på AM og at all musikk skulle flyttes til FM, til tross for at FM fortsatt led under dårlige mottaksforhold og var nærmest fraværende i biler. Fem år senere var Redmond fortsatt bekymret for at det gikk alt for sakte med innføringen av FM til tross for den udiskutable kvalitetsforbedringen. Han forklarte det blant annet med at kringkastingsselskapene drev kun med simulcast av programmer og at publikum ikke opplevde at FM ga dem noe mer enn AM. Redmond hadde imidlertid tro på at stereo (og quadrophoni) ville skape en større etterspørsel etter FM-radioer.

I følge forfatteren av artikkelen, Stepehen Lax, illustrerer denne historien at utvikling av ny teknologi for å løse utfordringer på kringkastingssiden (interferens, bedre lyd, flere kanaler) ikke automatisk faller i smak hos lytterne.

Lax trekker også frem et annet interessant aspekt knyttet til innføringen av FM og det handler om andre teknologier som utvikles parallelt. For eksempel musikkbransjens overgang til LP-platen og dermed en markant økt volum i tilgjengelig musikk. For at radio skulle være relevant måtte det spilles mer musikk og stereo ble etter hvert helt nødvendig (AM kunne ikke gi stereo). AM-radio fikk også konkurranse av kassettspilleren som kunne gjøres personlig gjennom Sonys Walkman. I bilen ble det behov for å bedre både tilbudet og kvaliteten på mottaket, noe som RDSs-funksjonen bidro til. AM-radioen ble på mange måter utkonkurrert av annen mediebruk og at lytterne etter hvert ville ha den samme kvalitet i radioapparatet som ellers.

Jeg husker godt selv fra 1970-tallet hvor befriende det var å kunne finne annet radioinnhold enn det som kom fra AM-sendingen fra Oslo. For oss så var det muligheten av å kunne høre distriktssendinger som var utslagsgivende for å gå over til FM (som jo bare vare et tall). NRK har som kjent sluttet med tradisjonelle AM-sendinger, men i UK lever noen av de videre ennå.   Jeg er glad for at bransjen samlet seg om FM, til tross for  at det tok 40-50 år å innføre den nye radioteknologien.

Den langsomme digitaliseringen av radiomediet har vist at det er utfordrende å utvikle og drifte heldigitale kanaler mens markedet bygges opp. Det har vi i NRK fått erfare gjennom 15 år. Å bygge et digitalt marked i skyggen av det analoge er nærmest en umulig oppgave. Det har ikke vært mulig på tv og det er like vanskelig på radio. I lys av dette mener radioguru James Cridland at tallene for BBC6 Music er veldig positive. 

Dersom vi bryter ned tallene, ser vi at lyttingen øker på alle plattformene. DAB har den klart største andelen med 15,1 prosent, mot 13,7 i forrige kvartal. Lytting via Internett utgjør 2,9 prosent mens tallet i forrige kvartal var prosent 2,9. I Storbritannia er det også en god del som lytter til radio via tv-apparatet. I dag utgjør denne lyttingen 4 prosent, mot 3,4 prosent tidligere. 

Vi mangler offisielle tall for den digitale lyttingen i Norge. Men jeg vil anslå at andelen digital lytting i Norge er på om lag 5 prosent daglig.

Spørsmålet er om vedtaket er tydelig nok til å rettlede både forbrukere, radiobransje og elektronikk/bilbransje. Her til lands har myndighetene så langt knyttet slukking opp til antall solgte digitale mottakere og ikke opp til lytting. Myndighetene har ikke definert hva slags digitale mottakere vi snakker om og står derfor fritt i å spesifisere det nærmere på et senere tidspunkt.

Videre har parlamentet vedtatt at de alle minste ikke-kommersielle lokalradioene skal få bli igjen på FM, mens all kommersiell radio må investere i en digital overgang. Myndighetene ønsker å bidra til dette ved å gi alle stasjoner som sender digitalt en automatisk fornyelse av de analoge konsesjonene. Dette skal stimulere til digitale investeringer. Men myndighetene skal også kunne trekke de analoge konsesjonene tilbake, noe som blir nødvendig dersom det meste av virksomheten på FM skal opphøre om noen år.  Generelt får de kommersielle stasjonene større frihet i den digitale verden.

Selv om myndighetene nå har staket ut en kurs, er det fortsatt mye arbeid som må gjøres for å kunne få til en overgang. Det handler først og fremst om å få inn digitalradio som standard i både mobiltelefoner og biler. Videre må salget av ordinære FM-radioer reduseres kraftig til fordel for digitalradioer med både DAB/DAB+ og Internettradio. Digital Economy Act bør kunne bidra til det.

Tanken har hele tiden vært at hele lisensordningen står og faller på at publikum faktisk bruker tilbudet. Det er denne tankegangen BBC nå er på full vei vekk fra ved å legge størst vekt på kvalitet, sette klare rammer for egen virksomhet og overlate deler av markedet til kommersielle aktører.

Putting Quality First

BBC skal ha den beste journalistikken i verden, heter det i strategidokumentet. Selv om det kan innvendes at det er et lite presist mål, så gir det en retning på prioriteringene fremover. BBC skal dyrke journalistikken.

For å lykkes med det, tror jeg det er helt vesentlig at journalistikken synes og er tilgjengelig for publikum. Den kan ikke gjemmes vekk på kanaler og sider uten oppslutning. For å rekruttere de beste journalistene og skape de beste fagmiljøene må de som er ansvarlige for programsetting på radio, tv og nett også våge å satse på god journalistikk på sentrale flater og da – slik jeg tolker BBC – ikke være redd for å tape oppslutning. Det de taper i oppslutning i første ledd, tar de igjen via sitering og gjennomslag i andre medier fordi journalistikken har slagkraft. For å overføre dette til NRK, det er viktigere å nå 250 000 lyttere med relevant og god journalistikk i en nyhetsflate på NRK P1, enn at flaten erstattes av musikk for å nå flere lyttere. Men dette er en vanskelig balansegang fordi ”tyngre” programsetting kan være starten på en nedadgående spiral.

En annen interessant side ved den nye strategien er kuttet på nett i både antall sider, resurser og ansatte, samtidig som BBC vektlegger at alle skal ha tilgang til innholdet, både via digital distribusjon og on demand. Mange har tolket strategien som en forberedelse på et regimeskifte i britisk politikk. Jeg tror ikke det. Det er nok mer en tilpasning til den nye medievirkeligheten hvor BBC har store markedsandeler på den etter hvert viktigste arenaen for den kommersielle delen av bransjen. Da er det nødvendig å sette tydelige grenser for hva som er oppgavene på nett for å kunne gi de kommersielle aktørene mulighet til å bygge opp trafikk og økonomi innenfor lønnsomme sektorer.

NRK og P4 delte i sin tid uhøytidelig radiomarkedet med 60 prosent til NRK og 40 til de kommersielle stasjonene. Det ble mye bråk både internt og eksternt da NRKs trekanalradio ble lansert og hvor det populære gamle P2-formatet fra 80-tallet nærmest ble gitt bort til P4, inkludert titler som Midt i trafikken.

I ettertid er det lett å se at det var et klokt grep av daværende radiodirektør Tor Fuglevik, selv om det var mange av oss journalister, inkludert meg selv, som syntes det var utilgivelig å servere en konkurrent lyttere på den måten.  

Utviklingen rundt BBC har en tendens til å smitte over på søsterselskapene i Europa, i alle fall de som har klart å holde en god posisjon i markedet som SVT, SR, YLE, DR og NRK. Selv om lisensen ikke er en del av mandatet til mediestøtteutvalget, så har forholdet mellom den kommersielle delen av bransjen og NRK blitt debattert. Jeg regner med at vi bare har sett starten på denne debatten i Norge. NRK må som BBC stå for kvalitet og tilføre samfunnet verdier større enn det vi tar inn via lisens – gjennom den beste journalistikken i Norge.