NRK Klassisk – Ragnhilds lydspor

Dansere i kran i havna var nytt under Risør Kammermusikkfest. Foto: Liv Øvland.

Det er endringer på gang i den hvite sørlandsidyllen Risør. Den tradisjonsrike kammermusikkfesten, som byen har huset i 21 år, har fått delvis ny ledelse. Vips så er ikke festivalen som har blitt kåret til en av verdens beste, seg selv helt lik.  Trapeskunstnere i kran i havna var bare en av endringene. Uvant i grunn, i omgivelser som til de grader ligner seg selv fra år til år, med sine fargesterke rosebusker og trivelige småhus i smale gater.

Med Leif Ove Andsnes ute av den kunstneriske lederduoen er fiolinisten Henning Kraggerud inne,  Risør Festival Strings er byttet ut med Det Norske Kammerorkester, og orkesterets direktør, Per Erik Kise Larsen, har overtatt festivalens daglige ledelse. Ikke nok med det. Kise Larsen har også tatt på seg delansvaret for det kunstneriske innholdet.

Utekonserten på Torget skapte liv i Risørgater. Foto: Liv Øvland

Her ser vi kanskje årsaken til en av de største endringene. Festivalen var tidligere sterkt musikerstyrt, og ble en myldrende lekeplass og utprøvingsarena for de mange gjestemusikerne og det kunstneriske vertskapet, med mange spontane og store konsertopplevelser som både lyktes og mislyktes som resultat. I år er det færre gjestemusikere på høyt internasjonalt nivå, samtidig som festivalen har blitt bredere og mer strømlinjeformet med nye, publikumsoppsøkende tiltak. Samtidsmusikken er ute, mens jazz og viser har kommet inn som nye sjangre i tillegg til den klassiske.

Etter halvgått løp skjer endringene med blandet resultat. Den største problemet er når det merkes at de nye grepene går utover nivået på de musikalske prestasjonene vi blir tilbudt. Dette skjedde delvis på åpningskonserten, som ble en sprikende konsertopplevelse, hvor klassisk raskt ble avløst av jazz- og viseinnslag. Vi ble sittende og rope etter mer av det beste, som barytonen Johannes Weisser, men fikk heller mer av viser, servert på et middels nivå.

Johannes Weisser har imponert under årets festival. Foto: Liv Øvland

At nivået glipper i iveren etter å nå nytt publikum ble også tydelig onsdag kveld. Da sang igjen Weisser Mozartarier på beste vis på en stor utescene i Risør havn, men ble raskt tatt av scenen til fordel for et høyst slurvete Mozartpotpurri (!) fremført av den svenske visesangeren Mikael Samuelson. Da sank interessen for det som skjedde på scenen som en stein i havet. Slikt bør ikke skje på Risør Kammermusikkfest!

Men noen av de nye formidlingsgrepene er vellykkede. Det er en svært god idé å fylle det ofte noe glisne byrommet i Risør kveldstid med utekonserter og storscene midt på torget i Risør havn. Å også forsterke festivalens lokale forankring med lokale unge musikere i skjønn forening med de proffe på en slik sentral scene er både lurt og sympatisk. Det er på høy tid at festivalen viser mer igjen i Risørs byrom.

Og Risørkvalitet av godt gammelt merke fikk vi også tidligere på dagen, da et topplag med Leif Ove Andsnes i spissen spilte Dvoraks store Klaverkvintett i Risør Kirke, med mektig fokusert energi. Da merket man også hvor engasjert publikum blir når slike musikalske prosesser er i gang. Kammermusikk på sitt beste! Les anmeldelsen her.

Jeg frykter ikke innføringen av nye sjangre på Risør Kammermusikkfest, men det må bli som et tilskudd i randsonen, og ikke gå ut over det som er kjernen av festivalen: Klassisk kammermusikk på høyt nivå. Årsaken til at vi kommer tilbake, fra inn- og utland år etter år, er musikalske opplevelser tett på toppmusikere som gir oss noe helt usedvanlig. Vi vil fortsatt være med på deres fokuserte innsats, prøvd mot et musikalsk materiale med nok substans til  å ta oss et helt annet sted enn til et ordinært sted. Da må vi også få en aktualisering med samtidsmusikk, som i år dessverre er ute av programmet. Kammermusikk på sitt beste må fortsatt være målet for Risør kammermusikkfest. Da må nok årets ujevne kurs justeres til neste gang. I så fall kommer vi gjerne tilbake.

Teater har lenge vært et viktig satsingsområde for Festspillene i Bergen.  Bare de siste fire dagene har det vært flere teaterpremierer. Skuespillet «Ordet» av Kaj Munk fikk flere gode kritikker etter premieren på Den Nationale Scene onsdag, det islandske nasjonalteatret hadde Norgespremiere torsdag med den skakke, humoristiske sagaen Gerpla, mens en av årets festspillsatsinger er forestillingen Pluss minus null av Christop Marthaler; om Grønland i en moderne tid. Selv har jeg rukket å overvære urpremierer på to norske musikkteaterforestillinger. 

Før soloppgang av Tore Vagn Lid. Foto: Presse

«Før Soloppgang» av den unge norske regissøren Tore Vagn Lid hadde premiere fredag kveld på Den Nationale Scenes sidescene. Hva skjer med et samfunn som blir nyrikt over natten? Hvilke valg og politiske muligheter har vi egentlig, når stadig større deler av våre liv forklares som arvelige biologiske og kjemiske prosesser? Dette var to store spørsmål som ble reist i forhåndspresentasjonen av stykket, som er skrevet av den tyske dramatikeren Gerhart Hauptmann (1862-1946).  

Vang Lid har lagt handlingen til Norge og Bergen i en slags kvasi-moderne tid. Her kan du se den innledende videoen laget av regissøren samt scenografen Kyrre Bjerkås. Elementer av tradisjonell norsk bondekultur ble kombinert med moderne klær og referanser, og spilte treffsikkert og vittig på hvordan bygde-Norges nøysomhet utfordres av den moderne nordmannens liv i overflod. Nordmannen er grisk, og han bryr seg heller ikke om samfunnets svake. Det beinharde positivistiske menneskesynet aktualiserer Harald Eia-seriens biologismedebatt (født sånn eller blitt sånn?) godt. Alle de ulykkelige og svake rollefigurene blir sykeliggjort; dere svake sider skyldes dårlige gener. I redsel for degenerering kan heller ikke de elskende få hverandre.  

Før Soloppgang/DNS. De to som ikke får hverandre på grunn av frykt for degenerering: Pål Rønning og Ivanna Petrova. Foto:Thor Brødreskift.

Her er mange lekne og oppfinnsomme regigrep. Hele teatersalen tas i bruk, og et metanivå er ofte til stede gjennom bruk av fortellerstemme og samtidig videobruk og hendvendelse til salen. Skuespillerne både synger, mimer, snakker og videofilmer seg selv. Vi får også en fin nærhet til hovedpersonene, hvor særlig de mannlige skuespillerne gjør en god jobb.  

Hovedproblemet er at vi har fått med oss det politisk kritiske budskapet lenge før stykket er ferdig. Stykket er nesten en time for langt, og går alt for mange runder over samme tema som ikke driver stykket videre til et nytt stadium. Legens inntreden på slutten er å servere det biologistiske menneskesynet inn med teskjeer; pinefullt! Det samme gjelder musikkbruken, som med kor og tre barokkmusikere på scenen er flott og virkningsfull i første halvdel av stykket. Vakker, nær og i en empatisk atmosfære står den i skarp kontrast til de hensynsløse handlingene på scenen. Men deretter repeteres det samme Bach-korpartiet så ofte at musikken fremstår som musak. Etter to og en halv time følte jeg mer mer tappet for energi enn inspirert. Det er et dårlig tegn når det gjelder kunstopplevelser. Noen burde fortelle Vagn Lid når nok er nok, for her mangler det ikke på flotte idéer og nyskapende tilnærmingsmåter.  

Like myldrende uredigert var Hordaland Teaters barneteaterstykke «Veggen». Regien var av Trond Birkedal og premieren sto i Grieghallens sidescene torsdag. Det dette musikkteateret ikke hadde av ord, ble tatt igjen med et scenografisk idébombardement (Silje Sandodden Kise). 

Fra "Veggen" av Hordaland Teater med musikk av Karoline Krüger.

Nettopp det kan ha vært grunnen til at de mange barna som var til stede faktisk satt musestille med store øyne gjennom hele den lille timen stykket varte. Godt gjort, all den tid handlingen var svært abstrakt og kan (muligens?) sammenfattes med hva som skjer når vegger i livene våre brytes ned: fra det å miste og finne lykken, tap og forsoning, krig og fred. Gjennom svært mange rapsodiske scener med alt fra lysende lykkeballer, krigstrompethjelmer, en ulykkelig mann, hunder og katter, fingerteaterskuespill og miniatyrteater, var rød tråd et fremmedord, og slutten om forsoning satt derfor ikke helt som den skulle.   

Men Karoline Krügers cabaretaktige musikk fungerte godt! Den ble et hardt tiltrengt sammenbindende ledd i idemyldringen som utfoldet seg visuelt. Særlig bidro musikerskuespillerne Jostein Stalheim på akkordeon og Krüger selv med en musikalsk sikker ramme rundt det ellers noe løse innholdet. Hordaland Teater skal ha ros for å tørre å gi barna en vakker og estetisk fargerik, om enn noe uredigert teater opplevelse.

-Festspillene er totalt unyttige – men det unyttige er også verdifullt. Det var professor Gunnar Danbolts budskap i sin festspilltale under den høytidelige åpningsseremonien på Torgallmenningen i Bergen i formiddag.  Mottoet for Festspillene i Bergen i år er «tradisjon og fornyelse«, og poenget var at for at fornyelse skal kunne skje, må man leke med tradisjonen.  Og lek er på mange måter unyttig, men på samme tid svært nyttig for at nye og ukjente ting skal oppstå.

Åpningsseremonien ble en våt og kald fornøyelse. Foto: FiB.

Selv om himmelen åpnet seg akkurat da, og regnet øste ned over både kongepar og publikum , så ble talen et løft under en seremoni som først og fremst bar preg av det trauste og tradisjonelle. Hverken ordfører Gunnar Bakke eller kulturminister Anniken Huitfeldts ord om Bergens lange kunstnertradisjoner var egnet til å utvide forståelsen av Festspillenes posisjon og motto. Det ligger ikke noe nytt i å slå fast at Festspillene forener nytt og gammelt. Eller at kunstopplevelser er viktig for mennesker.

Musikkinnslagene var også først og fremst preget av det seremonielle, med kongesang, barneopptreden og Nystemten. Det var synd at Truls Mørk meldte avbud, for svisken Vocalise av Rachmaninoff blir ikke det samme uten hans klangdimensjoner. Frode Kvinge Flatland og Jørgen Træens  Griegkommentar «Elektrisk Anitra for Griegmaskin» ble mer reproduserende av Grieg enn lekende. Men jeg koste meg  da tradisjonssangeren Unni Løvlid og kontrabassist Håkon Thelin delvis improviserte frem en stille og mektig folketone fra Sogn; «Jeg har så lun en hytte». Da var det som de sju fjellene rundt oss lyttet, fortid ble til nåtid og det ble helt tyst blant de mange hundre fremmøtte.

Årets Festpillprogram lever for så vidt opp til sitt eget motto. Det er imponerende fyldig, og satsingsområdene under den nordiske fanen fremstår i år som tydeligere enn på lenge: I to uker blir det nok å velge i av topputøvere innen musikkteater, over 20 konserter viet en klassisk Ole Bull-serie, norske mesterverker og unge talenter. Bergensere som har klagd over sære «elite»-Festspill under Per Boye Hansens ledelse har i år ingenting å klage på, her er det nok av folkelige arrangementer.

Men jeg tror ikke Festspillene bør gå bredere ut enn dette. Da mister festivalen sin brodd, som den er helt avhengig av. Festspillene må aldri bli trauste! Skal vi komme til Bergen må vi også få ambisiøse og risikable produksjoner med fallhøyde. En festival må gjøre stunt som Festspillene gjorde i 2009, med sin mildt sagt utradisjonelle Vildanden-produksjon. Årets egenproduksjoner, som Ørets musikk-serien, operaåpningen av Stravinskij og teater med Grønlandstematikk er spennende, men ikke nok til at jeg vil kalle årets festivalprogram utpreget nyskapende med fallhøyde. Men spennende nok til at jeg gleder meg til å være her i flere dager og ta inn hva byen og festivalen kan by på – også i år.

Torsdag og fredag denne uken er det duket for en begivenhet: Den nederlandske stjernefiolinisten Janine Jansen spiller i Oslo Konserthus, som solist med Oslo Filharmoniske Orkester. Som dette videoklippet med Mozarts fiolinkonsert nr. 5 viser, har hun en fantastisk klang i instrumentet sitt. Tonen er klar og presis, men samtidig lidenskapelig og varm. En flott kombinasjon, og her brukt med nydelig musikalsk innlevelse. Mozarts musikalske setninger henger perfekt sammen som om de var argumenter i en lang samtale.

Som tidligere sagt på bloggen, er jeg glad i utøvere med personlige fortolkninger. De må overbevise meg om at de har noe på hjertet! Janine er en slik musiker. Etter ti år i rampelyset har 33-åringen overlevd bransjens trøkk og krav og fremstår nå mer sikker og personlig enn noensinne.

Janine Jansen. Foto: presse

Men personlighet er ikke nok; innen klassisk musikk er stilfølelse viktig, samt evnen til å forme et verk som en helhetlig fortelling. I dette Mozart-klippet viser Janine at hun mestrer den krevende Mozart-stilen til fingerspissene; frasene spilles som setninger med spørsmål og svar – dette er stor musikalitet som snakker direkte til lytteren.

I Oslo skal Janine spille noe ganske annet og mørkere enn denne Mozartkonserten, nemlig Fiolinkonsert nr. 2 av den sovjetiske komponisten Dmitrij Sjostakovitsj. Her har du et videoklipp med konsertens 2.sats, spilt av en av de største sovjetisk/russiske fiolinistene gjennom tidene, nemlig David Oistrach. Tonen hans er ekstremt stor og syngende. Her former han landsmannens konsert til en intens og klagende sang. Mørkt, men samtidig vakkert. Forutsetningene er på plass; både konsert nr.1 og 2 ble skrevet til Oistrach, og den første ble en av komponistens aller største suksesser.

Dmitrij Sjostakovitsj. Foto: Wikipedia

Det skal bli spennende å høre hvordan Janine Jansen griper dette an i Oslo Konserthus. Konsert nr.2 er ikke så kjent som den første. Det gir henne større frihet til å forme musikken etter sitt eget hode. Mitt stalltips er at dette kan bli en sjeldent god fremførelse. Janine har noe av det trøkket og lidenskapen som skal til for å gi Sjostakovitsj’ mørke og lange spinnende melodier mening og retning. Kjøp billett til konserten eller lytt til konserten i NRK P2 fredag 6.mai kl. 19. Om jeg fremdeles er enig med mitt eget tips etter konserten, kan du sjekke ut i Kulturnytt i NRK P2 fredag morgen fra kl 08.05. Les også på www.nrk.no og følg med på bloggen min.