Risørfestivalen på nye veier

Dansere i kran i havna var nytt under Risør Kammermusikkfest. Foto: Liv Øvland.

Det er endringer på gang i den hvite sørlandsidyllen Risør. Den tradisjonsrike kammermusikkfesten, som byen har huset i 21 år, har fått delvis ny ledelse. Vips så er ikke festivalen som har blitt kåret til en av verdens beste, seg selv helt lik.  Trapeskunstnere i kran i havna var bare en av endringene. Uvant i grunn, i omgivelser som til de grader ligner seg selv fra år til år, med sine fargesterke rosebusker og trivelige småhus i smale gater.

Med Leif Ove Andsnes ute av den kunstneriske lederduoen er fiolinisten Henning Kraggerud inne,  Risør Festival Strings er byttet ut med Det Norske Kammerorkester, og orkesterets direktør, Per Erik Kise Larsen, har overtatt festivalens daglige ledelse. Ikke nok med det. Kise Larsen har også tatt på seg delansvaret for det kunstneriske innholdet.

Utekonserten på Torget skapte liv i Risørgater. Foto: Liv Øvland

Her ser vi kanskje årsaken til en av de største endringene. Festivalen var tidligere sterkt musikerstyrt, og ble en myldrende lekeplass og utprøvingsarena for de mange gjestemusikerne og det kunstneriske vertskapet, med mange spontane og store konsertopplevelser som både lyktes og mislyktes som resultat. I år er det færre gjestemusikere på høyt internasjonalt nivå, samtidig som festivalen har blitt bredere og mer strømlinjeformet med nye, publikumsoppsøkende tiltak. Samtidsmusikken er ute, mens jazz og viser har kommet inn som nye sjangre i tillegg til den klassiske.

Etter halvgått løp skjer endringene med blandet resultat. Den største problemet er når det merkes at de nye grepene går utover nivået på de musikalske prestasjonene vi blir tilbudt. Dette skjedde delvis på åpningskonserten, som ble en sprikende konsertopplevelse, hvor klassisk raskt ble avløst av jazz- og viseinnslag. Vi ble sittende og rope etter mer av det beste, som barytonen Johannes Weisser, men fikk heller mer av viser, servert på et middels nivå.

Johannes Weisser har imponert under årets festival. Foto: Liv Øvland

At nivået glipper i iveren etter å nå nytt publikum ble også tydelig onsdag kveld. Da sang igjen Weisser Mozartarier på beste vis på en stor utescene i Risør havn, men ble raskt tatt av scenen til fordel for et høyst slurvete Mozartpotpurri (!) fremført av den svenske visesangeren Mikael Samuelson. Da sank interessen for det som skjedde på scenen som en stein i havet. Slikt bør ikke skje på Risør Kammermusikkfest!

Men noen av de nye formidlingsgrepene er vellykkede. Det er en svært god idé å fylle det ofte noe glisne byrommet i Risør kveldstid med utekonserter og storscene midt på torget i Risør havn. Å også forsterke festivalens lokale forankring med lokale unge musikere i skjønn forening med de proffe på en slik sentral scene er både lurt og sympatisk. Det er på høy tid at festivalen viser mer igjen i Risørs byrom.

Og Risørkvalitet av godt gammelt merke fikk vi også tidligere på dagen, da et topplag med Leif Ove Andsnes i spissen spilte Dvoraks store Klaverkvintett i Risør Kirke, med mektig fokusert energi. Da merket man også hvor engasjert publikum blir når slike musikalske prosesser er i gang. Kammermusikk på sitt beste! Les anmeldelsen her.

Jeg frykter ikke innføringen av nye sjangre på Risør Kammermusikkfest, men det må bli som et tilskudd i randsonen, og ikke gå ut over det som er kjernen av festivalen: Klassisk kammermusikk på høyt nivå. Årsaken til at vi kommer tilbake, fra inn- og utland år etter år, er musikalske opplevelser tett på toppmusikere som gir oss noe helt usedvanlig. Vi vil fortsatt være med på deres fokuserte innsats, prøvd mot et musikalsk materiale med nok substans til  å ta oss et helt annet sted enn til et ordinært sted. Da må vi også få en aktualisering med samtidsmusikk, som i år dessverre er ute av programmet. Kammermusikk på sitt beste må fortsatt være målet for Risør kammermusikkfest. Da må nok årets ujevne kurs justeres til neste gang. I så fall kommer vi gjerne tilbake.