Martha Serafin og Marcelo Álvarez imponerte med store stemmer i Tosca på La Scala.
Så var tiden inne. Muligheten for et besøk på selveste La Scala dukket opp. Det var bare å sette seg på toget fra den pittoreske småbyen Bergamo hvor vi oppholdt oss, og dra inn til Milano. Endelig skulle vi besøke alle italienske operaers mor, et av verdens mest berømte operahus!
La Scalas liste over verdenspremierer er overveldende. Turandot og tårepersen Madam Butterfly av Puccini ble urfremført her. Det samme ble tragikomiske Falstaff, mektige Otello og banebrytende Nabucco av Guiseppe Verdi. Tidligere på 1800-tallet så En tyrker i Italia av Rossini og Norma av Bellini dagens lys på denne scenen. Operaer som er gjengangere i operahus verden over i dag. La Scala har formet verdens operakunst, intet mindre. Posisjonen som operahus i særklasse er i behold. I dag må alle de store sangerne innom La Scala for at merittlisten skal være komplett. Og nå skulle teppet straks gå opp for to operahungrige nordmenn, som ikke var fullt så godt vant.
Attraksjonsverdien ble tydelig allerede da vi gikk av på «Il Duomo», metrostasjonen som ligger dypt under jorden ved Milanos mektige Domkirke. Der nede var Svartebørssalget til kveldens forestilling allerede i gang. En pent kledd italiener gikk bort til oss og hvisket intenst: «La Scala? Tickets tonight?» Grunnen til at mannen hvisket, var fordi et av La Scalas offisielle billettkontorer lå rett på metrostasjonen.
Vi ristet på hodet, vel vitende om at vi allerede hadde to flotte billetter på beste orkesterplass. Min egen pressebillett, samt en rådyr ledsagerbillett til den nette sum av 187€. Fornøyelsen kostet min ledsager over 1400 kr, nesten dobbelt så mye som de beste premierebillettene på Den Norske Opera&Ballett. Han betalte med glede, for som han sa; En gang i livet må man oppleve opera på La Scala på beste orkesterplass.
Det må nevnes at dette ikke hadde vært bare enkelt å få til. Forestillingen vi skulle se, Tosca av italienske Giacomo Puccini, var utsolgt for lenge siden. Det var kun dokumentert anmelderstatus for NRK, Norwegian Broadcasting, og krav om publisering etterpå, som fikk oss inn denne kvelden.
Il Duomo - Domkirken i Milano - ligger like ved La Scala. Foto: Ragnhild Veire.
Vel oppe på den store, flate plassen foran den hvite, marmorkledde domkirken slo lyset og heten imot oss. Behovet for leskende, kalde drikker meldte seg umiddelbart. Det var jo fremdeles en time igjen før billettene kunne hentes på La Scala, og hele tre timer til forestillingen startet. Vi slo oss ned et par kvartaler bak operahuset. Glass med kald norditaliensk hvitvin kom raskt på bordet, sammen med snitter og salte nøtter. Klærne våre klistret seg til svette, bleke kropper. Vi var ikke alene. Ved de andre bordene så vi det samme. Pent kledde mennesker, flere med nordisk utseende, som benket seg på kafeene rundt operahuset. Vi ventet alle sammen. Vi gomlet snitter. Vi utvekslet operaopplevelser, som vokste i takt med stemningen rundt bordene.
Senere skulle vi observere flere av de samme gjestene inne i La Scala. Vi var alle i ute i samme ærend. Det hele ble en slående parallell til fotballfansen som samler seg rundt viktige fotballbegivenheter. Fansen benker seg ringside på barer før kampen starter. Oppladningen er røverhistorier og godt drikke. Bare at her var halvliterne med øl og fotballskjerfene byttet ut med maks 2 glass hvitvin, pen dress og kjole. Vi måtte jo ikke sovne under forestillingen!
La Scala er et lite prangende bygg. Foto: Ragnhild Veire.
Alle var ikke like heldige som oss. Da vi rundet hjørnet til selve operabygget så vi et overraskende lite prangende bygg fra 1773, blek i murpussen, formet av datidens ny-klassisistiske tro på fornuft og orden gjennom symmetri og ro. Med andre ord milevis fra den nyskapende, usymmetriske og skråstilte operaarkitekturen i Bjørvika. Deretter så vi hordene av mennesker i kø utenfor billettinngangen. Da vakten slapp oss med bekreftede billetter inn foran køen, ropte en gjeng amerikanske turister helt foran der: «Do you really have a ticket? You are so lucky! Can I buy it, pleeease!». Aldri i verden. Selv om jeg kunne ha tjent et par tusen raske på det, minst. Nå var vi jo endelig her!
At et besøk på La Scala ikke er en hverdagsforeteelse ble tydelig da vi kom inn i huset. I skinnet fra de store lysekronene i den marmorkledde foajeen så vi den ene gallakjolen etter den andre. Det knitret og suste i sateng, det klapret i sinnsykt høye hæler, mens menn i mørk dress og smoking balanserte champagneglassene. Min venn og jeg skilte oss unektelig ut. I mine mørke jeans og hans manglende slips ble vi turistene som ikke hadde den italienske operastilen inne. Jeg forsvarte min manglende eleganse med at jeg var jo der som journalist, og begynte i stedet å snikfotografere de stilige italienske damene med Iphonen min.
Så bar det inn i det aller helligste. Selve salen så ut som klisjeen av en stor, gammeldags teatersal. Rød plysj, gedigent sceneteppe og gullforgylte balkonger i hele seks etasjer oppetter veggene. Vi fant plassene våre på parketten. Akkurat nå kjente jeg på at jeg var litt bekymret for at alle de praktiske forberedelsene skulle ende med en musikkdramatisk skuffelse. Også La Scala gjør dårlige oppsetninger innimellom. Anmeldelsene fra premieren var blandet. Men bekymringene mine ble snart gjort til skamme.
Da teppet gikk opp, slo den unike La Scala-kvaliteten vi hadde hørt om imot oss umiddelbart. Det var ikke en veldig fiffig regi, heller ikke avansert sceneteknologi. Sangerne sang gammeldags forovervendt, istedet for å spille mot og med hverandre. Men jeg hørte kvaliteten på det som kanskje er det aller viktigste innen operakunsten: Stemmeprakten. Kort oppsummert var det som å se Brasils fotballandslag når du er vant til norsk seriefotball. Hele sangerlaget hadde det ekstra giret i klangprakt, teknisk overskudd, volum og briljans som viste med all tydelighet at verdens fremste sangere står i kø for å opptre her. Og de var overhodet ikke hindret av en akustikk som var langt tettere og tyngre enn i Operaen i Oslo. Ikke at sangnivået i Norge er dårlig. Det var bare at her lå tverrsnittet på alt så veldig høyt. Det gjorde noe med oss, og det gjorde noe med musikken.
- Tosca dreper for å redde den hun elsker. Martina Serafin gjorde en gripende sterk fremstilling. Foto: La Scala/Presse
Det er deilig når heltetenoren har full kontroll på alle høydetonene. Marcelo Álvarez som Cavaradossi hadde også en finstilt musikalitet som lot Tosca stråle som den sterkeste part i handlingen. Martina Serafin som Tosca overbeviste nemlig totalt som kvinnen som dreper for den hun elsker. Stemmen var stor og sterk. Denne Toscaen hadde styrke som Maria Callas, men med en varmere lød, som vakte sympati. Og den onde politisjefen Scarpia i Marco Vratognas skikkelse bød på en mørk barytonklang som både skremte og innsmigret. Vi var overbevist. Italiensk opera på La Scala ble en åpenbaring i hvordan store stemmer egenhendig kan personifisere arketypene som store deler av operatradisjonen hviler på. Tårene trillet under den tragiske dødsscenen til slutt, og det var nesten vondt å måtte løpe ut for å nå toget hjem rett etter teppefall. Det skadet ikke at man på La Scala merker at opera er viktig, en forestilling er en begivenhet. På høyde med de store fotballkampene. Minst. Men neste gang stiller vi nordmenn i kjole og dress.
Fornøyd turist på La Scala! Foto:Otto Haug.
«Å se Brasils fotballandslag når du er vant til norsk seriefotball.» Er det mulig å skrive en mer snørrhoven og fornærmende setning? Jeg er en ung, norsk operasanger som er meget stolt over sin norske utdannelse. Den har ført meg langt ut i verden, og jeg kjenner jeg blir nokså irritert av lese dette innlegget. Jeg er så lei av norske journalister som forguder de store kjente utenlandske navnene, og behandler sine egne norske sangere som elever ved en musikklinje. Det er på tide at dere får øynene for de utrolige talentfulle unge operasangerne som er på vei opp og frem her i landet. Jeg kan nevne i fleng – Tone Kummervold og Amelie Aldenheim som er praktikanter ved den norske opera, Elisabeth Teige ved operahøyskolen i Oslo, Birgitte Velsvik som er ved Mariinsky-operaen i St. Petersburg, Randi Rossåk og mange flere. Norge er blitt en meget sterk operanasjon, og det må kritikerne snart begynne å anerkjenne! Kanskje hvis media sluttet å fylle avisene side opp og side ned med middelmådige tenåringsidol, og faktisk fokuserte på de utrolige talentene vi har her i landet, så ville også det norske publikummet få øynene opp for klassisk musikk. Men så lenge dere refererer til oss som dere gjør i dette reisebrevet (Å se Brasils fotballandslag når du er vant til norsk seriefotball.), så ser det dessverre ut som om det vil ta tid før det norske operamiljøet får den anerkjennelsen og respekten det fortjener.
Og en ting til – skal du først bruke en fotballreferanse, så les deg opp på fotballstatistikken først. Trenger jeg i det hele tatt nevne resultatene etter Norge – Brasil i -97 og -98..?
Hei Amalie. Ikke meningen å være snørrhoven her. Snarere tvert imot, jeg sier jo at nivået i Norge ikke er dårlig. At nivået på sangerne på La Scala-scenen er skyhøyt, sammenlignet med nær sagt de aller fleste, er jo som det skal være. Vi snakker jo om et av verdens mest kjente operahus. Norge har mange flotte sangertalenter og -utøvere, noe jeg ofte poengterer i mine anmeldelser fra DNO&B. Og nivået er stigende! Men La Scala er blant operahusene som setter standarden. Og da griper vi journalister til metaforer. Håper du kan tilgi meg det.
Hei Ragnhild,
jeg synes din artikkel var levende og god. Selv har jeg over 20 år sunget regelmessig på La Scala og vet derfor svært godt at det er først og fremst de beste sangerne og de fremste dirigentene i verden som får opptre der. Nivået er som sagt veldig høyt! Det med Brasil fotballandslag var en morsom og innholdsrik sammenligning. Likte den godt!
Hilsener,
Elizabeth Norberg-Schulz
En ære at en av Norges internasjonalt mest anerkjente sangere sier seg enig mine observasjoner. Du har inspirert mange av oss. Takk Elizabeth Norberg-Schulz!
Jeg sier ikke at du IKKE skal skryte av din opplevelse i La Scala. Det jeg reagerer på er hvordan du i en setning klarer å gjøre Norges sangere til «middelmådige divisjonsspillere» i forhold til de du så på La Scala. For all del, skryt så mye du vil av hva du vil, men er det nødvendig å dra en gruppe ned for å kunne elevere den andre..?
Hei Ragnhild. Du var nok heldig. Da jeg var der ca 1996 opplevde jeg en La Traviata som både scenisk og sanglig var helt middelmådig i forhold til vår egen opera, den gang i Folketeateret. Jeg kjenner mange andre som har vært der som sier det samme. Man er ingenlunde sikret skyskrapernivå på oppsetningene ved La Scala. Støtter også «Norsk Operasanger» i at det fokuseres altfor lite på suverene unge norske talenter i norsk presse. Anbefaler f.eks en fyldig reportasje fra operautestedet Underwater Pub.
Takk for støtten:)
Jeg så noen forestillinger ved La Scala da jeg studerte i Italia, og gikk skuffet derifra 3 av 4 ganger. Bare fordi det har stempelet La Scala (eller andre store utenlandske navn) på seg, så er det tydeligvis automatisk suverent. Dette opplever jeg ofte er en typisk norsk holdning, det er liksom ikke like imponerende med våre egne sangere. Og så lenge media gang på gang omtaler det norske operamiljøet som Ragnhild Veire gjør (eller glemmer å omtale oss i det hele tatt), så vil dette reflekteres av det norske publikummet. Jeg kjenner flere norske sangere som nå gjør det en vane å ta med et par utenlandske sangere når de turnerer i Norge, fordi de vet at dette automatisk gir et større publikum. Når skal vi begynne å ta etter italienerne – bære våre egne talenter frem og skape en rik operakultur her hjemme?
Ja, Underwater pub er det veldig rart at ingen har laget en større reportasje om. Her får du jo alle de unge talentfulle sangerne i Oslo servert på en kveld.
Jeg bare MÅ nevne et annet sted man kan oppleve opera på pub i tillegg til fantastiske Under Water Pub og det er Kristiania Bar & Café i Østbanehallen. Ja, jeg driver det så jeg er litt frempå her, men det er virkelig blitt en suksess med ca 100 besøkende hver lørdag. Jeg liker Opera til folket. Jeg liker å rive ned mytene om at opera er så vanskelig tilgjengelig og at man må pynte seg så veldig. Man må kanskje det på La Scala, men det er jo ikke hva man har på seg som betyr noe. Det er kulturopplevelsen som bør stå i fokus. Og at Tosca var bra (selv i vanlige klær) kom jo flott frem her:)
Så deilig å bli bergtatt – sukk!
Selv om d enkle ofte er det beste, så er d selvsagt all god grunn til å sette pris på opera i toppklasse i dens hjemland, når man får en sjelden anledning til å oppleve det.
Personlig ville jeg nok uansett ha «pønta meg» litt mer enn artikkelforfatteren.. for enten det er på La Scala i Milano eller i Operaen i Oslo, så er d jo «fest» når de store sangere opptrer 😉