NRK Klassisk – Ragnhilds lydspor

Et av verdens mest anerkjente ungdomsorkestre er ute med ny CD. Gustav Mahler ungdomsorkester dirigeres av en de eldste toppene i faget, franske Pierre Boulez. Den snart 87-årige nestoren greier å lokke frem en ungdommelig glød i to tunge kjærlighetstragedier, med et oppløftende resultat.

Dette flotte ungdomsorkesteret spiller to sentrale senromantiske verk i et liveopptak. Richard Wagners berømte forspill til 1.akt av operaen Tristan og Isolde fungerer som en god innleder til Arnold Schönbergs massive symfoniske dikt fra 1903; Pelléas og Mélisande.

Disse to tragiske kjærlighetsdramaene spiller seg ut i et klangrom som fjerner seg fra realisme og går inn i drømmen. Det var faktisk Wagner som åpnet dette ekspresjonistiske rommet med sin berømte, svevende Tristan-akkord i nettopp dette forspillet i 1865, og som på sett og vis ble lukket av Schönberg senere, da han gikk over til modernistisk atonal 12-tonemusikk.

Men før det skrev de begge musikk i et drømmende rom som utforsket den menneskelige psyken mer enn ytre, konkrete handlinger. De altoppslukende vakre, men mørke og dødsdømte kjærlighetshistoriene skildres mer med klangfarger enn melodier. Klare, logiske mål og trygge havner mistes av syne ved at tonaliteten presses til det ytterste. Vi etterlates i fri flyt hvor emosjoner tar oss i retninger vi ikke helt vet hvor ender.

Boulez og hans ungdomsorkester svarer på dette mørke landskapet med gjennomlyst klarhet og oversikt. Dirigenten er berømt og beryktet for sin presise direksjon, som kan minne om både kantete og runde karatebevegelser. Og karaten kutter vekk alt overflødig. Det gjør godt til Schönbergs klanglige eksesser i motiver og stemninger som ellers kan myldre over, i litt for tjukke lag.

Men Boulez er også en klangmagiker. Flere partier i orkesterdiktet Pélleas og Mélisande kan snu på en femøring, fra kammermusikalsk luftighet til en glødende intensitet som minner om de blodrøde linjene i Munchs maleri Skrik.

Ungdomsorkesteret gir en forbløffende lys og oppløftende tolkning av Tristan og Isoldes dødsdømte kjærlighetsforspill. De som måtte mene at det ikke er mulig å høre forskjeller på klassiske innspillinger kan jo forsøke å sammenligne de fremoverlente fraseringene fra Boulez, med Karl Böhms massivt tunge og dødsfokuserte Tristan-tolkning.

Boulez overbeviser oss om at med et så energisk, friskt og glødende ungdomsorkester som dette, så må man tro på kjærligheten som en livgivende kraft og se fremover. Og orkesteret viser at de tror på at kjærligheten kan overvinne alt, også døden.  Det er aldri så liten rørende, og et flott statement fra den aldrende mester med et sprell levende ungdomsorkester ved sin side.

Juleplater skal gi oss julefryd, men det er ikke alltid de gjør det. Derfor har jeg tatt jobben med å plukke ut noen av årets beste klassiske juleutgivelser. Svenskene og danskenes juleplater tar innersvingen på oss i år.

Grunnen til at jeg trekker frem den svenske operasangeren Peter Matteis juleplate, er ikke fordi den er spesielt oppfinnsom.  Den er egentlig ganske fantasiløs. Sammen med Stockholm Sinfonietta fremfører Mattei de vanlige julesangene, i helt tradisjonelle arrangementer, vers etter vers: Glade Jul, En rose er utsprungen samt en del fine svenske spesialiteter som Jul jul, strålande jul og Förunderligt och märkligt. Orkesteret låter ganske middelmådig, og lydproduksjonen er heller ikke markedets proffeste.

Men for en sanger! Peter Mattei har en tvers gjennom nydelig stemme, og hans varme lød får julebudskapet til å gløde gjennom alle versene. Platen blir helt og holdent båret oppe av denne vakre barytonstemmen, som i dag er blant Europas fremste. Når operasangere synger julesanger, faller de ofte for fristelsen å tolke julesanger på litt for pompøst vis, som om de var høydramatiske operaarier. Matteis moderate tolkninger vokser på en indre styrke og en velfundert velklang, og viser på denne måten en respekt for et julebudskap som er større enn oss selv. Jeg vil påstå at Matteis versjon av O helga natt kan bli en verdig arvtaker til landsmannens Jussi Björlings verdensberømte tolkning.

Norske klassiske juleplater er det ganske få av i år. Kammerkoret Nova er ute med ”To whom we sing”, og gjør et hederlig forsøk med egne arrangementer av norske og britiske juleklassikere. De sobre arrangementene av Andrew Smith kommer best ut av det. Dette er ikke et profesjonelt heltidskor, men under sin dirigent Anne Karin Sundal-Ask låter Nova usedvanlig homogent, pent og rent, og solistinnslagene fra Tora Augestad skaper variasjon. Men til sammen blir dette litt for anonymt. Jeg ønsker meg mer personlig initiativ i korets klang og stemmeføring i disse tradisjonelle julesangene. Koret tilpasser seg et klanglig minste felles multiplum. Tolkningene av gjengangere som Her kommer dine arme små og Jeg er så glad hver julekveld blir litt for statiske, og dermed litt for lite oppsiktsvekkende.

I år må vi til København for å finne årets rosin i julepølsa. ”The Christmas Story” fra dirigent- og sangerkapasiteten Paul Hillier og hans to danske kammerkor Theatre of Voices og Ars Nova Copenhagen er et funn! Det gjelder både repertoaret og fremførelsene. Her dramatiseres julebudskapet på musikalsk vis: Theatre of Voices synger sekvenser fra middelalderens og barokkens julespill, mens Ars Nova Copenhagen synger julesanger og satser fra den klassisk-romantiske musikktradisjonen. Kombinasjonen gir en flott bredde i repertoar, og en mer dynamisk og dramatisert juleplate enn vanlig.

Ars Nova Copenhagen. Foto: Magnus Skrede.

”The Christmas Story” er etter min mening årets beste juleplate, og jeg har hørt mange. For meg er julefryd og glede to viktige stikkord i jula. Det er det motsatte av bakgrunnsmusikk og passivt klangteppe. På denne platen får jeg naiv julefryd med personlige tolkninger, og sofistikert korklang i ett.  Et høydepunkt  er Ars Nova Copenhagens versjon av 1300-tallsmelodien Jeg synger julekvad. Da kan man høre julefryden krible over CD-rillene.

Mens vi i NRK Kulturnytt torsdag kunne høre at norske politikere synes norsk orkestermusikk spilles for lite, pusser denne nye CDen støvet av musikkarven vår på en glimrende måte. Når topporkesteret Münchner Rundfunkorchester spiller den neglisjerte norske komponisten Finn Mortensen, skinner det av musikken som i en nyvasket og nypyntet stue.

Fire av den norske etterkrigsmodernistens orkesterverk skinner i oppsiktsvekkende intense og varme farger på denne CD-innspillingen. Å høre Finn Mortensens Symfoni op. 5, er som å tre inn i en stor ballsal. Her åpner perspektivene seg i uvanlig storslagen bredde, og fargene skinner som av edelt metall. Dette er noe av det mest storslagne vi har, og klangfargene minner om den mektige senromantikeren Anton Bruckner.

Under den norske dirigenten Terje Mikkelsens ledelse kommer musikkens form og farge til sin rett. Endelig. For dette er musikk som sjelden har vært å høre i orkestersalene. Slik burde det ikke være. Finn Mortensen har skrevet en av de få norske symfoniene som virkelig ruver i musikkhistorien, og da snakker vi om et utvalg som kan telles på en, maks to hender. Bare det gjør at det er verdt å skaffe seg denne nye innspillingen av symfonien fra 1953. Men ikke bare derfor.

Finn Mortensen ble Norges første komposisjonsprofessor i 1973.

Her kan du oppleve musikalitet av det umiddelbare slaget. Noe som gjør at du allerede ved første gangs lytting fornemmer en sterk symmetrisk helhet, samtidig som mønstrene som utbroderes aldri blir kjedelige, aldri forutsigbare. Det tror jeg kommer av vekslingen mellom det storslagne og de mange åpningene for det nakne og sårbare.

Finn Mortensen var stor nok til å våge å åpne seg for det såre. Han skjuler seg aldri bak en akademisk flinkhet. Han kunne ha gjort det, han mestret flere sjangre og ble i sin tid Norges første professor i komposisjon. Men Mortensen er en inderlig komponist og ikke minst modernist. Det gjør at musikken hans griper desto mer.

Her gis et godt bilde av at Mortensen etterhvert ble en av våre fremste internasjonale modernister. På 60-tallet gikk han motstrøms  i et norsk musikklima som lenge hadde favorisert det norske og folkemusikkinspirerte. Kanskje var det derfor det skulle gå 20 år etter komponistens død før det atonale klangeksperimentet ”Pezzo Orchestrale” ble urfremført i 2003? Nå foreligger endelig det verket og ikke minst ”Per Orchestra” på en innspilling som ivaretar både den romantiske varmen og det presise formspillet som ligger i denne alt for lite spilte musikken. Norsk kulturliv kan til tider slite med en husmannsånd som sier at utlandet alltid er best.  Denne CDen er et bevis på at det finnes gull i våre gjemmer.

Vilde Frang og Christian Ihle Hadland åpnet Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival. Foto: Nikolaj Lund

Åpningen av Stavanger Internasjonale Kammermusikkfestival i Stavanger Domkirke mandag kveld bød på særlig én lavmælt og sterk musikalsk opplevelse. Festivalens tema er avskjed, noe som har fått en ny dimensjon etter den siste tidens tragiske hendelser. Pianist og kunstnerisk leder for festivalen Christian Ihle Hadland fikk sammen med fiolinist Vilde Frang frem noe sterkt og tett, og samtidig barnaktig skjørt i Mozarts Sonate for fiolin og klaver KV.377.  En sterk prestasjon i musikk som kan virke så enkel, men som samtidig er nådeløs gjennomsiktig. Fiolinist Vilde Frang greide ikke helt å følge opp Hadlands lette fingre, særlig i den hurtig-lette 1.satsen ble fiolinklangen litt blek. Men i 2.sats fløt samspillet godt ut i rommet. Det finstilste sporet de hadde valgt, kledde denne Mozartsonaten godt, og jeg hørte et stort alvor i tolkningen, uansett om melodiene gikk i dur eller moll.

Deretter var begge festivalens kunstneriske lederne i sving. Den svenske stjerneklarinettisten Martin Fröst imponerte med sin vanvittige klangkontroll i Poulencs klarinettsonate fra 1962. Han satte an toner så uendelig svake, som samtidig kunne høres helt ut til enden av den fullsatte kirkens lange korsarmer. Men allikevel ble det noe forglemmelig over det, som om musikken fløt trygt og noe friksjonsløst i havn. Kanskje fordi vi har hørt Fröst spille det samme musikantiske stykket opptil flere ganger før, inkludert fjorårets festival? Fröst har et stort repertoar, jeg skulle gjerne ha hørt ham plukke frem noe nytt og spennende fra sekken.

Den svenske klarinettisten Martin Fröst. Foto: Nicolaj Lund

Kammermusikkfestivalen i Stavanger har flere yngre, internasjonale musikernavn på menyen i år, og to av dem slapp til på konsertens siste verk. Den franske cellisten Jean-Guihen Queyras spilte Sjostakovitsj’ store cellosonate med solid kontroll og vakker tone, også han med en hang til et noe lavmælt uttrykk. Men Sjostakovitsj er ikke bare vakkert og avrundet; her gis stort rom for å være både kantete, røff og frekk. I går ble den siden av saken overlatt til den russiske pianisten Polina Leschenko. Hun lokket frem rytmisk ulmende passasjer og friske temperamentsutbudd i den sirkusaktige sistesatsen. Hun er en av de flere gode musikere på årets festival som skal bli spennende å følge utover festivaluka.