Tilsynelatende er de like. Alle er knutepunktfestivaler, med et spesielt ansvar for å formidle kammermusikk på høyt nivå. Det vil si kunstmusikk spilt i små formater, i motsetning til store orkesterkonserter og operaforestillinger som serveres av faste institusjoner gjennom sesongen. Men selv om alle disse festivalene lokker med ord som «verdensstjerner» og «høy kvalitet», er innholdet allikevel langt fra identisk.
Stavanger-festivalen har det mest internasjonale tilsnittet. De nye kunstneriske lederne svenske Martin Fröst og Christian Ihle Hadland har programsatt det mest sentrale klassisk-romantiske repertoaret som Mozart, Schubert, Brahms og Mendelssohn, ofte i kombinasjon med mindre tradisjonelt repertoar fra Øst-Europa og Russland. Mange gjestemusikere er utenlandske, de fleste med et stigende navn internasjonalt. Dette har i år gitt flere konserter på høyt nivå, som vi tidligere har meldt.
Oslo Kammermusikkfestival har en mer nasjonal og representativ profil. Artistene er blant de mest etablerte i Norge, i år med navn som Jan Garbarek, Truls Mørk og Liv Ullmann. I tillegg sørger festivalsjef Arve Tellefsen for at mange unge norske talenter får opptre der, hvert år. Konsertene foregår i hovedstadens lekreste lokaler, som Slottet, Akershus festning, Aulaen og Den Gamle Logen. Programmet kan til tider virke sprikende, men Tellefsens gode teft gir skaper allikevel ofte et interessant fokus. I fjor var det finsk samtidsmusikk, i år satses det på tidligmusikk med to norske eksperter på feltet; cembalisten Ketil Haugsand og Rolf Lislevand på lutt.
Risør har vært i særklasse Norges internasjonalt mest anerkjente kammermusikkfestival, mye på grunn av de internasjonale superkreftene som Leif Ove Andsnes trakk dit, med en kompromissløs konsentrasjon om musikken selv. Selv om akkurat dét kunne gjøre konsertene til tider lange og kronglete, har publikum og journalister alltid kommet langveisfra for å oppleve Risørmagien. Men i slutten av juni meldte vi fra om endringer i profilen til Risør kammermusikkfest. I år var Andsnes ute, og en endring måtte komme. Men endringene var så store at festivalen kan stå i fare for å miste sitt særpreg som en kompromissløs høykvalitetsleverandør av kammermusikk. Mange såkalt publikumsrettede tiltak med kortere konserter, utekonserter, og tildels mer lettfordøyelig klassisk ispedd jazz og viser fortrengte delvis den festivalen vi kjenner. Hvis den nye kursen ikke blir justert, står Risør i fare for å miste sin internasjonale topposisjon. Det var få utenlandske journalister der i år, og den britiske avisen The Telegraph’s utsendte skrev at ingen vil dra den lange veien til Risør for å høre elektrisk forsterket orkester.
Trondheim Kammermusikkfestival pågår om høsten og skiller seg klart ut med en yngre målgruppe og tydelig samtidsmusikkprofil. Selv om Oslo Kammermusikkfestival ennå ikke er avviklet, kan vi utifra program og erfaringer så langt i sommer si at den internasjonale toppposisjonen blant de norske kammermusikkfestivalene er i begevelse, fra Risør mot Stavanger.
Årsaken til det er festivalens fokus på kvalitet, både når det gjelder repertoar og utøvere. I tillegg fornemmet jeg en konsentrasjon om hovedsaken, nemlig musikk, som fikk frem kammermusikkens spesialøvelse: prosessen som oppstår når kontakten knyttes underveis mellom utøvere og et lydhørt publikum. Akkurat det forsterkes når festivalen presenteres befriende fritt for salgsargumenter og publikumsfrieri. Folk sto uansett i kø for å komme inn på konsertene. Etter to år med nye kunstnerisk ledere, seiler Stavanger enda tydeligere opp enn før som en sentral, internasjonal havn for å oppleve klassisk kammermusikk med ungt og spennende tilsnitt. Det kan byen trenge. Neste år står byens råflotte, nye konserthus klart, og akkurat nå er det byens egen kammermusikkfestival som best kan fylle huset med den kvaliteten initiativtagerne tok mål av seg å presentere der. Kanskje de må utvide festivalsesongen?