Et av verdens mest anerkjente ungdomsorkestre er ute med ny CD. Gustav Mahler ungdomsorkester dirigeres av en de eldste toppene i faget, franske Pierre Boulez. Den snart 87-årige nestoren greier å lokke frem en ungdommelig glød i to tunge kjærlighetstragedier, med et oppløftende resultat.
Dette flotte ungdomsorkesteret spiller to sentrale senromantiske verk i et liveopptak. Richard Wagners berømte forspill til 1.akt av operaen Tristan og Isolde fungerer som en god innleder til Arnold Schönbergs massive symfoniske dikt fra 1903; Pelléas og Mélisande.
Disse to tragiske kjærlighetsdramaene spiller seg ut i et klangrom som fjerner seg fra realisme og går inn i drømmen. Det var faktisk Wagner som åpnet dette ekspresjonistiske rommet med sin berømte, svevende Tristan-akkord i nettopp dette forspillet i 1865, og som på sett og vis ble lukket av Schönberg senere, da han gikk over til modernistisk atonal 12-tonemusikk.
Men før det skrev de begge musikk i et drømmende rom som utforsket den menneskelige psyken mer enn ytre, konkrete handlinger. De altoppslukende vakre, men mørke og dødsdømte kjærlighetshistoriene skildres mer med klangfarger enn melodier. Klare, logiske mål og trygge havner mistes av syne ved at tonaliteten presses til det ytterste. Vi etterlates i fri flyt hvor emosjoner tar oss i retninger vi ikke helt vet hvor ender.
Boulez og hans ungdomsorkester svarer på dette mørke landskapet med gjennomlyst klarhet og oversikt. Dirigenten er berømt og beryktet for sin presise direksjon, som kan minne om både kantete og runde karatebevegelser. Og karaten kutter vekk alt overflødig. Det gjør godt til Schönbergs klanglige eksesser i motiver og stemninger som ellers kan myldre over, i litt for tjukke lag.
Men Boulez er også en klangmagiker. Flere partier i orkesterdiktet Pélleas og Mélisande kan snu på en femøring, fra kammermusikalsk luftighet til en glødende intensitet som minner om de blodrøde linjene i Munchs maleri Skrik.
Ungdomsorkesteret gir en forbløffende lys og oppløftende tolkning av Tristan og Isoldes dødsdømte kjærlighetsforspill. De som måtte mene at det ikke er mulig å høre forskjeller på klassiske innspillinger kan jo forsøke å sammenligne de fremoverlente fraseringene fra Boulez, med Karl Böhms massivt tunge og dødsfokuserte Tristan-tolkning.
Boulez overbeviser oss om at med et så energisk, friskt og glødende ungdomsorkester som dette, så må man tro på kjærligheten som en livgivende kraft og se fremover. Og orkesteret viser at de tror på at kjærligheten kan overvinne alt, også døden. Det er aldri så liten rørende, og et flott statement fra den aldrende mester med et sprell levende ungdomsorkester ved sin side.