Mens vi i NRK Kulturnytt torsdag kunne høre at norske politikere synes norsk orkestermusikk spilles for lite, pusser denne nye CDen støvet av musikkarven vår på en glimrende måte. Når topporkesteret Münchner Rundfunkorchester spiller den neglisjerte norske komponisten Finn Mortensen, skinner det av musikken som i en nyvasket og nypyntet stue.
Fire av den norske etterkrigsmodernistens orkesterverk skinner i oppsiktsvekkende intense og varme farger på denne CD-innspillingen. Å høre Finn Mortensens Symfoni op. 5, er som å tre inn i en stor ballsal. Her åpner perspektivene seg i uvanlig storslagen bredde, og fargene skinner som av edelt metall. Dette er noe av det mest storslagne vi har, og klangfargene minner om den mektige senromantikeren Anton Bruckner.
Under den norske dirigenten Terje Mikkelsens ledelse kommer musikkens form og farge til sin rett. Endelig. For dette er musikk som sjelden har vært å høre i orkestersalene. Slik burde det ikke være. Finn Mortensen har skrevet en av de få norske symfoniene som virkelig ruver i musikkhistorien, og da snakker vi om et utvalg som kan telles på en, maks to hender. Bare det gjør at det er verdt å skaffe seg denne nye innspillingen av symfonien fra 1953. Men ikke bare derfor.
Finn Mortensen ble Norges første komposisjonsprofessor i 1973.
Her kan du oppleve musikalitet av det umiddelbare slaget. Noe som gjør at du allerede ved første gangs lytting fornemmer en sterk symmetrisk helhet, samtidig som mønstrene som utbroderes aldri blir kjedelige, aldri forutsigbare. Det tror jeg kommer av vekslingen mellom det storslagne og de mange åpningene for det nakne og sårbare.
Finn Mortensen var stor nok til å våge å åpne seg for det såre. Han skjuler seg aldri bak en akademisk flinkhet. Han kunne ha gjort det, han mestret flere sjangre og ble i sin tid Norges første professor i komposisjon. Men Mortensen er en inderlig komponist og ikke minst modernist. Det gjør at musikken hans griper desto mer.
Her gis et godt bilde av at Mortensen etterhvert ble en av våre fremste internasjonale modernister. På 60-tallet gikk han motstrøms i et norsk musikklima som lenge hadde favorisert det norske og folkemusikkinspirerte. Kanskje var det derfor det skulle gå 20 år etter komponistens død før det atonale klangeksperimentet ”Pezzo Orchestrale” ble urfremført i 2003? Nå foreligger endelig det verket og ikke minst ”Per Orchestra” på en innspilling som ivaretar både den romantiske varmen og det presise formspillet som ligger i denne alt for lite spilte musikken. Norsk kulturliv kan til tider slite med en husmannsånd som sier at utlandet alltid er best. Denne CDen er et bevis på at det finnes gull i våre gjemmer.