Teater har lenge vært et viktig satsingsområde for Festspillene i Bergen. Bare de siste fire dagene har det vært flere teaterpremierer. Skuespillet «Ordet» av Kaj Munk fikk flere gode kritikker etter premieren på Den Nationale Scene onsdag, det islandske nasjonalteatret hadde Norgespremiere torsdag med den skakke, humoristiske sagaen Gerpla, mens en av årets festspillsatsinger er forestillingen Pluss minus null av Christop Marthaler; om Grønland i en moderne tid. Selv har jeg rukket å overvære urpremierer på to norske musikkteaterforestillinger.
Før soloppgang av Tore Vagn Lid. Foto: Presse
«Før Soloppgang» av den unge norske regissøren Tore Vagn Lid hadde premiere fredag kveld på Den Nationale Scenes sidescene. Hva skjer med et samfunn som blir nyrikt over natten? Hvilke valg og politiske muligheter har vi egentlig, når stadig større deler av våre liv forklares som arvelige biologiske og kjemiske prosesser? Dette var to store spørsmål som ble reist i forhåndspresentasjonen av stykket, som er skrevet av den tyske dramatikeren Gerhart Hauptmann (1862-1946).
Vang Lid har lagt handlingen til Norge og Bergen i en slags kvasi-moderne tid. Her kan du se den innledende videoen laget av regissøren samt scenografen Kyrre Bjerkås. Elementer av tradisjonell norsk bondekultur ble kombinert med moderne klær og referanser, og spilte treffsikkert og vittig på hvordan bygde-Norges nøysomhet utfordres av den moderne nordmannens liv i overflod. Nordmannen er grisk, og han bryr seg heller ikke om samfunnets svake. Det beinharde positivistiske menneskesynet aktualiserer Harald Eia-seriens biologismedebatt (født sånn eller blitt sånn?) godt. Alle de ulykkelige og svake rollefigurene blir sykeliggjort; dere svake sider skyldes dårlige gener. I redsel for degenerering kan heller ikke de elskende få hverandre.
Før Soloppgang/DNS. De to som ikke får hverandre på grunn av frykt for degenerering: Pål Rønning og Ivanna Petrova. Foto:Thor Brødreskift.
Her er mange lekne og oppfinnsomme regigrep. Hele teatersalen tas i bruk, og et metanivå er ofte til stede gjennom bruk av fortellerstemme og samtidig videobruk og hendvendelse til salen. Skuespillerne både synger, mimer, snakker og videofilmer seg selv. Vi får også en fin nærhet til hovedpersonene, hvor særlig de mannlige skuespillerne gjør en god jobb.
Hovedproblemet er at vi har fått med oss det politisk kritiske budskapet lenge før stykket er ferdig. Stykket er nesten en time for langt, og går alt for mange runder over samme tema som ikke driver stykket videre til et nytt stadium. Legens inntreden på slutten er å servere det biologistiske menneskesynet inn med teskjeer; pinefullt! Det samme gjelder musikkbruken, som med kor og tre barokkmusikere på scenen er flott og virkningsfull i første halvdel av stykket. Vakker, nær og i en empatisk atmosfære står den i skarp kontrast til de hensynsløse handlingene på scenen. Men deretter repeteres det samme Bach-korpartiet så ofte at musikken fremstår som musak. Etter to og en halv time følte jeg mer mer tappet for energi enn inspirert. Det er et dårlig tegn når det gjelder kunstopplevelser. Noen burde fortelle Vagn Lid når nok er nok, for her mangler det ikke på flotte idéer og nyskapende tilnærmingsmåter.
Like myldrende uredigert var Hordaland Teaters barneteaterstykke «Veggen». Regien var av Trond Birkedal og premieren sto i Grieghallens sidescene torsdag. Det dette musikkteateret ikke hadde av ord, ble tatt igjen med et scenografisk idébombardement (Silje Sandodden Kise).
Fra "Veggen" av Hordaland Teater med musikk av Karoline Krüger.
Nettopp det kan ha vært grunnen til at de mange barna som var til stede faktisk satt musestille med store øyne gjennom hele den lille timen stykket varte. Godt gjort, all den tid handlingen var svært abstrakt og kan (muligens?) sammenfattes med hva som skjer når vegger i livene våre brytes ned: fra det å miste og finne lykken, tap og forsoning, krig og fred. Gjennom svært mange rapsodiske scener med alt fra lysende lykkeballer, krigstrompethjelmer, en ulykkelig mann, hunder og katter, fingerteaterskuespill og miniatyrteater, var rød tråd et fremmedord, og slutten om forsoning satt derfor ikke helt som den skulle.
Men Karoline Krügers cabaretaktige musikk fungerte godt! Den ble et hardt tiltrengt sammenbindende ledd i idemyldringen som utfoldet seg visuelt. Særlig bidro musikerskuespillerne Jostein Stalheim på akkordeon og Krüger selv med en musikalsk sikker ramme rundt det ellers noe løse innholdet. Hordaland Teater skal ha ros for å tørre å gi barna en vakker og estetisk fargerik, om enn noe uredigert teater opplevelse.