-Festspillene er totalt unyttige – men det unyttige er også verdifullt. Det var professor Gunnar Danbolts budskap i sin festspilltale under den høytidelige åpningsseremonien på Torgallmenningen i Bergen i formiddag. Mottoet for Festspillene i Bergen i år er «tradisjon og fornyelse«, og poenget var at for at fornyelse skal kunne skje, må man leke med tradisjonen. Og lek er på mange måter unyttig, men på samme tid svært nyttig for at nye og ukjente ting skal oppstå.
Åpningsseremonien ble en våt og kald fornøyelse. Foto: FiB.
Selv om himmelen åpnet seg akkurat da, og regnet øste ned over både kongepar og publikum , så ble talen et løft under en seremoni som først og fremst bar preg av det trauste og tradisjonelle. Hverken ordfører Gunnar Bakke eller kulturminister Anniken Huitfeldts ord om Bergens lange kunstnertradisjoner var egnet til å utvide forståelsen av Festspillenes posisjon og motto. Det ligger ikke noe nytt i å slå fast at Festspillene forener nytt og gammelt. Eller at kunstopplevelser er viktig for mennesker.
Musikkinnslagene var også først og fremst preget av det seremonielle, med kongesang, barneopptreden og Nystemten. Det var synd at Truls Mørk meldte avbud, for svisken Vocalise av Rachmaninoff blir ikke det samme uten hans klangdimensjoner. Frode Kvinge Flatland og Jørgen Træens Griegkommentar «Elektrisk Anitra for Griegmaskin» ble mer reproduserende av Grieg enn lekende. Men jeg koste meg da tradisjonssangeren Unni Løvlid og kontrabassist Håkon Thelin delvis improviserte frem en stille og mektig folketone fra Sogn; «Jeg har så lun en hytte». Da var det som de sju fjellene rundt oss lyttet, fortid ble til nåtid og det ble helt tyst blant de mange hundre fremmøtte.
Årets Festpillprogram lever for så vidt opp til sitt eget motto. Det er imponerende fyldig, og satsingsområdene under den nordiske fanen fremstår i år som tydeligere enn på lenge: I to uker blir det nok å velge i av topputøvere innen musikkteater, over 20 konserter viet en klassisk Ole Bull-serie, norske mesterverker og unge talenter. Bergensere som har klagd over sære «elite»-Festspill under Per Boye Hansens ledelse har i år ingenting å klage på, her er det nok av folkelige arrangementer.
Men jeg tror ikke Festspillene bør gå bredere ut enn dette. Da mister festivalen sin brodd, som den er helt avhengig av. Festspillene må aldri bli trauste! Skal vi komme til Bergen må vi også få ambisiøse og risikable produksjoner med fallhøyde. En festival må gjøre stunt som Festspillene gjorde i 2009, med sin mildt sagt utradisjonelle Vildanden-produksjon. Årets egenproduksjoner, som Ørets musikk-serien, operaåpningen av Stravinskij og teater med Grønlandstematikk er spennende, men ikke nok til at jeg vil kalle årets festivalprogram utpreget nyskapende med fallhøyde. Men spennende nok til at jeg gleder meg til å være her i flere dager og ta inn hva byen og festivalen kan by på – også i år.