Så ble de voksne, eller?

I går ble 11.september markert. Den dagen våknet de fleste av oss og forstod hva en selvmordsbomber var. De fleste mente også at det var uforståelig, noe utenfor vår evne til å fatte. Vi med vår kulturelle bakgrunn evnet ikke å forstå. I går var jeg i konfirmasjon. Det fikk meg til å tenke.

Kirken var stappfull av forventningsfulle foreldre, tanter, onkler, faddere og barn. Vi var stivpyntet og ventet i spenning på at de unge håpefulle skulle ta skrittet «over i de voksnes rekker» – eller som presten sa «gå fra å være barn til å bli ungdom». Det var visst mer i gamle dager man ble voksen, sluttet på skolen og begynte å jobbe etter konfirmasjon. Eller som en litt eldre mann sa det:

Da jeg var ung fikk vi to ting i konfirmasjonsgave. Paraply og hatt.

Nå går det visst mest i hard valuta og konvolutter. Men så var det altså dette med vår kulturelle bakgrunn – den blir man altså minnet om i kirken. Hva tror vi på – hvor kommer vi fra – og hva i all verden har en konfirmasjon med selvmordsbombere å gjøre.
Jo, der sitter jeg altså. I kirken – 10 september – dagen før fem års markeringen for attentatet mot World Trade Center. I en kirke full av forventningsfulle norske ungdommer. Vi skal synge og det er ikke snakk om jomfruer og martyrdød, men likevel:

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Det er vel kanskje en del av vår kulturarv.

En annen ting jeg blir sittende og fundere på er kollekten. Bøssa går fra hånd til hånd under en salme og 100 lappende sitter løst på en dag som denne.
Jeg bare lurer:
Er dette svarte penger?