You'll Never Walk Alone

Jeg ble ni år den morgenen. 12 mars i 1969. Familien kom som vanlig og banket på døra et par timer etter at jeg allerede var våken.

Likevel lot jeg alltid som jeg sov. Jeg så pakkene. Eller rettere sagt pakken. Det var ikke så mange pakker den gangen. Jeg visste hva som lå i dem. I flere år hadde jeg stått nede på løkka med Viking tøysko. Ikke rart at smilet gikk rundt hodet da jeg pakket opp. Jeg visste hva det var. Fotballsko. Lærsko. Bobby Charlton fotballsko.

Jeg gikk rett ut på badet fyllte opp vann, stabla beina oppi karet med skoa på. Det var slik det skulle gjøres. Gjennomvåte sko ? da ville de forme seg etter beina. Likevel det å ha bursdag 12 mars var i og for seg i en katastrofe. Snøen lå lenge i gamledager. Alt for lenge. Og ingen visste hva ordet kunstgress var. Med andre ord det ble som med joggeskoene ? de fikk vi aldri lov å ta på før etter påske. Påske var skille mellom vinteridrett og fotballen. Etter påske kunne ingen stoppe oss.

Jeg stod nede på løkka i timesvis med de nye Bobby Charlton skoene. Jeg leste Benny Gullfot og trodde virkelig at Bobby Charlton skoene ville gjøre susen. Slik er det kanskje når drømmene er vesentlig større enn talentet. Jeg drømte om Anfield Road. Jeg drømte om å trekke den rød drakta med nummer sju nedover den utrente overkroppen. På 70-tallet var det ingen fotballspillere som trente overkropp. ?Vi speller ikke fotball med henda? som treneren vår sa den gangen.

Men drømmen om Anfield var akkurat det ? en drøm. Det var før noen reiste på fotballturer. Anfield var noe jeg så på et skurrete svart/hvit tv-bilde eller leste om i Shoot eller Goal. Gutterommet mitt var tapesert med bilder av Kevin Keegan og de andre heltene. Fotball var min musikk ? med andre ord ? den eneste låta jeg kunne var ?You?ll never walk alone?.

Rart sånn i ettertid å vite at den første fotballbanen jeg besøkte i England var Old Trafford. Hva gjør man ikke for den oppvoksende slekt, men jeg tror ti-åringen var fornøyd der han satte seg ned på garderobeplassen til David Beckham.

Da vi et par år etter var på Leeds Academy på treningsleir skulle vi på fotballkamp på Anfield. Jeg kunne merke at jeg ikke hadde vært meg selv de siste dagene. Da stadion åpenbarte seg ble det litt mye for en fyr rundt 40. Inne på stadion ? gikk det helt i stå ? ?You?ll never Walk alone? av full hals fra en hel stadion. Og midt i den jublene menneskemassen stod jeg gråtende som et lite barn, helt ukontrollert. Jeg var jo bare ni år.

Datoen var 12 mars 1969. Nye lærsko. At Bobby Charlton spilte for feil lag spilte ikke så stor rolle. Det var ordentlige fotballsko. Hver kveld kunne jeg høre hvordan jeg ble ropt inn, lenge etter mørkets frambrudd. Men slik var det. Den dårlige grusbanen var mitt Anfield. Skulle jeg komme noen vei måtte tre straffer etterhverandre sitte klistra i krysset. Det skulle smelle i bøyla og det kunne ta sin tid?