Folk er tjukke i hue

Hva skal egentlig til for å lure folk? Noen ganger tror man jo folk er mindre begavet. De går på hva som helst. Ja, eller hvorfor ikke si det rett ut. Det finnes folk der ute som er direkte tjukke i hue.

Det var en strålende sommerdag. På Gran Canaria. Vår datter hadde bursdag. Vi var på vei ned til stranda da vi ble stoppet. En hyggelig mann fortalte oss at det skulle være fest i byen om kvelden, det var visst en eller annen St. Ditt som skulle feires. Borgermesteren og byens handelsstand hadde betalt for gilde. Vi skulle faktisk få være med på festen og om vi ikke ville ha et skrapelodd? Jeg pleier ikke kjøpe lodd i utlandet, og fortalte ham at vi rett og slett ikke hadde tid fordi vi altså skulle feire en bursdag.

– Senor, hvem er det som har bursdag? Er det din vakre kone?
– Nei, sa jeg.
– Åhhh, da må det være senorita!
Han dro fram et skrapelodd og ga henne det i hånden. Og da var det jo bare for den lille jenta å skrape, akkurat slik hun hadde sett pappa skrape loddene fra den lokale håndballklubben hver jul. De pappa egentlig burde fått noen til å kjøpe, men som det aldri ble tid til.
-Pappa, se her. Jeg tror jeg har vunnet!
Et par barneøyne lyver ikke om sånt. Vår spanske venn ble helt fra seg.
-FIRST PRICE! FIRST PRIST! ropte han og hoppet opp og ned.
-Senorita, first price!
Ja, ja tenkte jeg. Sikkert en kosebamse eller noe annet nyttig.
-Nei, sa mannen alvorlig. Dette er ikke noe tullelotteri. Hun har vunnet 14 dagers ferie her på Gran Canaria, så kom en lang regle om borgermesteren, rådhuset, coctailselskap og jeg vet ikke hva. Vi måtte bli med umiddelbart, her var det jo snakk om 1. premie.
Jeg tenkte raskt at her er det best å få familen på stranda så kan far sjøl i huset ordne opp i det praktiske. Spansk byråkrati er ikke noe man leker med i 40 varmegrader.
Det var først da mannen protesterte. Selvfølgelig måtte vakre senorita som faktisk hadde vunnet følge med og før vi visst ordet av det satt vi i en drosje på vei et eller annet sted. Det var først da jeg så havet forsvinne bak meg at jeg begynte å forstå og mine mistanker ble ytterligere bekreftet da vi kom fram. Den hyggelige mannen med skrapelodd forsvant umiddelbart ned mot byen og vi ble stående igjen med vårt vertsskap.
Jeg så bare bort på kona, litt brydd nærmest veste jeg:
-Timeshare!
Vi kom oss ut etter 10 min. Da hadde den stakkars svenske selgeren fått klar beskjed om at vi aldri, aldri, aldri kom til å kjøpe noe som helst. Uansett hva han sa. Tjukk i hue, hvem da?
Det er vel nå vi kommer til St. Datt – fetteren til St. Ditt. For noe må man jo feire. I dag fikk jeg en mail på jobben. Jeg avskyr kjedebrev. Kanskje jeg hadde guarden nede. Jeg vet ikke. Antakelig. Dessuten når noe er gratis så blir man interessert. Ja, sånn rent bortsett fra at jeg VET at det «there is no such thing as a free lunch».
Nå hadde det seg altså slik at jeg fikk en mail. Hvis jeg bare sendte den videre til tjue personer ville jeg få en helt gratis Ericsson Mobil, og hva gjør man ikke når ens egen mobil akkurat har sagt takk for seg. Det så jo ut som skjebnen endelig hadde funnet fram til Claus Wiese og ikke alle de usynlige menneskene som vinner 3-4 millioner i lotto hver uke.
Jo, jeg svarte på mailen. Sendte den videre til alle de gode vennene mine. Da var den i boks tenkte jeg.
Det var da jeg fikk mail fra broren min. Han bruker ikke store ord. Han skrev bare: «Har du googlet Ericsson 320»?
Pinlig – det hadde jeg altså ikke gjort.
Nå har jeg gjort det. Det er en mobiltelefon fra forrige århundre.
Det finnes rett og slett folk der ute som er direkte tjukke i hue.