Bånn gass på tre sylindre

Jeg er usikker på hvor gammel jeg var. Sju åtte år kanskje. Rundetidene til Sten Stensen hadde jeg forlengst knotet ned på rutepapir. Men, når skrev jeg min første liste?

Det var ihvertfall ikke store gutten som knotet ned den første lista med fargeblyant. Rød. Den måtte være det. Rød. Fargeblyanten altså:
1. Ray Clemence
2. Kevin Keegan
3. Emelyn Hughes

De tre viktigste spillerne på Liverpool.

Kanskje det var da det var gjort. Listefeberen altså. Den alle vi gutta led av. Nå er vel listene blitt mer en måte å sortere felles opplevelser på. Kanskje fordi vi begynner å bli glemske. At vi har så mange TV-kanaler at vi må ha listene for å strukturere noe vi har opplevd omtrent samtidig. Gjøre opplevelsene levende igjen.

Det er vel det vi har tenkt å gjøre i ti lørdager framover. Fra 17. februar. Det hørtes egentlig ganske flott ut, smak på de ordene: «Gjøre opplevelsene levende igjen». Finnes det noe bedre enn å dra fram akkurat den låta, eller akkurat den tv-serien, eller akkurat det sportsøyeblikket.

Hvis noen sier, husker du «Bobby Brown» med Frank Zappa?
Det er klart jeg husker «Bobby Brown» – ikke bare låta, men alt som skjedde da. Jeg var ferdig med gymnaset. Livet lå foran meg. Jeg var fri. Dessuten husker jeg russebilen. Den rød Transit’en med vikinghjelm på taket. Den vi brukte hønsenetting og plastic padding på for å fjerne store rusthøl. Jeg husker at vi ga bånn gass på tre sylindre opp Lierbakkene og la Drammen bak oss i en mørk sky av eksos. Klart jeg husker «Bobby Brown».

Og sånn er det vel de med fleste av oss. Vi husker øyeblikk hvis vi blir minnet på dem. Øyeblikk som kanskje forteller oss at vi lever og har levd. Øyeblikk som kanskje også inneholder en lykkefølelse. Nettopp fordi den er delt med flere.