og så var det jobb igjen…

Jeg vet ikke hvorfor det er slik, men historien gjentar seg alltid. Det er som om hjernen er full av bomull. Eller som om den er blitt vakumpakket i løpet av sommeren.

Ikke husker jeg passordet mitt på PC’n. Ikke husker jeg koden på NRK-kortet mitt. Ikke vet jeg hvor nøkkelen til kontoret er. Etter fire timer føles det som om man har jobbet i ett strekk i en uke. Tilbake på jobb. Sommeren har vært lang og fin. Nå er første arbeidsuke unnagjort og sakte men sikkert kommer man i rute. Ja, jeg har vært i møter, hyggelige møter der alle er solbrune og smiler. Ja, jeg har fått gjort de første avtalene som må på plass. Hva de er kan jeg riktignok ikke skrive her, men det føles godt når telefonene er tatt.
Dessuten, korridorene som lå der litt småøde på mandag er sakte men sikkert blitt fyllt opp av gode kollegaer som alle, tilsynelatende ihvertfall, har det på samme måte.
Og jeg, ja jeg gleder meg allerede til høsten…