Vinn Springsteen-boks!
Har du ikke klart å skaffe deg fantastiske The Promise: The Darkness On The Edge Of Town Story? Du kan få den av Lydverket.
Springsteen-fansens våte drøm kom i oppfyllelse denne uken da bokssettet med uutgitt materiale fra Darkness On The Edge Of Town-innspillingen i 1977 kom i butikkhyllene.
I tillegg til en remastret utgave av det klassiske Springsteen-albumet, inneholder boksen 21 uutgitte låter, to konsert-DVD’er og en halvannen times dokumentar med masse gamle filmopptak fra selve innspillingen.
Slik ser den ut:
Vil du at vi skal sende deg denne fantastiske samlingen av Springsteen-godbiter?
Alt du må gjøre er å fortelle oss hvilket Springsteen-album som er din favoritt, og sleng gjerne med en begrunnelse også. Bruk kommentarfeltet under! Og husk å oppgi riktig epost-adresse.
Les også hvorfor musikkjournalist Morten Ståle Nilsen og artist Christer Knutsen elsker Bruce Springsteen.
Tags: boks, bruce springsteen, Darkness on the edge of town, konkurranse, samleboks, The Boss, The Promise, uutgitt materiale, vinn
Hammersmith Odeon er mitt gjennombrudd som Springsteen-fan. E-street band spiller fantastisk og han selv er i storslag. Sjelden å høre så bra livekonserter fra noen som helst. Ellers er Darkness… fantastisk. Og jeg får i perioder daglig kick av Born to run-plata. Tenth Avenue Freeze Out gir meg opptur hver gang. Han er av få som klarer enkel rett fram rock, kombinert med overraskende gode tekster. Kan allikevel styre meg for hans nyeste plater. Rock er nå engang best med unge mennesker. Ellers så er jo Darkness… akkurat like gammel som meg. 77`er et stjerneår! Hører bare mer og mer på «sjefen». Tross årelang høgskoleutdanning i klarinett, og mange år som klassisk utøver, er det Springsteen som havner øverst i bunken når jeg skal spille plate hjemme…
The river, Darkness og Born to run i rask rekkefølge. Hele pakken med the E-street band og Bruce Springsteen er bare å ta seg av hatten for, sette seg godt til rette og nyte flere musikkgleder med disse gjennom høytaleren.
Det er sjølvsagt Darkness of the Edge of Town!
Grunnen er at Badlands er ein av Springsteen sine beste songar og Candy`s Room er ein av musikkhistoria sine songar med best driv. Men Darkness of the Edge of Town er ei veldig godt sammanfatta plate der det er få nedturar. Plata som kjem etter, er sjølvsagt Born to run.
Det er vanskelig. Og man kan finne veldig gode argumenter for hvorfor det bør være Greetings, Born to run, Darkness, The River eller Nebraska, men min favorittplate er allikevel Born in the USA. Kanskje er flere andre bedre, men det var denne jeg hørte på fra jeg var åtte til jeg var tretten. Og det er denne som setter følelsene i sving. No surrender, Downbound train og Bobby Jean rører meg hver gang. Så mener jeg at låta Born in the USA får altfor mye juling. For en fantastisk tekst. Du får høre den i akustisk versjon, da, hvis stadionrockarrangementet plager deg, eller du har hørt den «for mye».
Jeg var i Gøteborg med bestemor i 1984 for å besøke hennes kjæreste der. Born in the U.S.A. var en stor hit og jeg ville selvsagt ha den plata. Problemet var at den var utsolgt over alt. Jeg endte opp med å kjøpe en annen, The Darkness On The Edge Of Town. Etter første gjennomhøring var jeg skuffet. Dette hørtes ikke ut som den Springsteen som sang om å være født i USA. Men i mangel av noe bedre å høre på, hørte jeg på den engang til. Og joda, det var jo en sang som var ok. Etter et par gjennomhøringer til var jeg overbevisst. Dette var noe av det beste jeg hadde hørt, og en lærepenge for livet om at musikk vokser, og ofte må «høres inn», og det er de platene som man ikke blir lei etter en stund. The Darkness On The Edge Of Town er min favoritt Springsteen plate, selv om jeg synes flere er nesten like bra, og er fortsatt en av mine favoritt plater.
Nesten umulig dette. Liker stort sett alt av Springsteen, Magic og de nyeste var ikke så bra de förste gangene jeg hörte de, men etter noen ganger på spilleren innfrir også de albumene. Jeg er vel en av de få som har Devils and Dust og Tom Joad höyt oppe på lista. Men tvillingalbumene, Thunder Road og Nebraska er favoritter. For tiden så ligger kanskje Thunder Road på toppen av lista.
Men det er PERLER på hvert eneste album.
Gikk fort når jeg skrev dette innlegget, Thunder Road er en fantastisk sang, men albumet jeg mener er Tunnel Of Love. F*** så flaut.
The Rising, ettersom det var det første albumet med Springsteen foreldrene mine introduserte meg for. Waitin’ On A Sunny Day ble spilt høyt i stua og jeg ble frelst. Den nyinnkjøpte plata til mamma og pappa ble raskt «min» og stod på døgnet rundt. Sjelden man finner et album der man liker absolutt alle sangene, men The Rising kan høres gjennom uten å spole over en eneste sang. Selvfølgelig måtte jeg sjekke ut alt annet av The Boss etter åpenbaringen jeg hadde med The Rising, som førte til konklusjonen at mannen virkelig er The Boss.
Born to Run
Fordi den er best.
Vanskelig å si hvilken som er den beste siden alle fram til og med «Born in the USA» er så bra. Favoritten er nok allikevel «Born to Run» med sanger om løsrivelse, frihet og kjærlighet. Thunder Road blir jeg aldri lei uansett hvordan den spilles.
The Boss er bare best!!!
Greetings from Asbury Park. For at den er så poetisk og tidløs.
BORN TO RUN
En endeløs sommernatt, denne plata har nok stoff til å lage et tresifret antall filmer. Selvfølgelig fristende å velge en live-utgivelse som favoritt, men med tanke på det monumentale arbeidet som ligger bak BTR, en uendelig lang innspillingsprosess og ellers alle omstendighetene rundt, blir det bare forsterket. Hans siste forsøk på gjennombrudd, bære eller briste. Det bærer fortsatt, 35 år senere.
Jungleland er min favorittlåt. Klassisk, jazz, vise, kirkemusikk og beinhard rock med sjel. Så kommer verdens suverent mest legendariske saxofonsolo. Avslutningen er den beste på noen låt i musikkhistorien.
Tittellåta er en leksjon i oppbygging av en fantastisk låt. Så tett lydbilde at notene renner ut av ørene etterpå.
Backstreets, et tekstmessig mesterverk. Får tårer i øynene av mye mindre.
Tenth avenue freeze-out, FOR en råtøff vokalprestasjon. Og blåserekke med både Michael og Randy Brecker!
De andre låtene er hver og en bedre enn 99,5 % av alle andre låter i hele verden.
HERLIG!
Born to Run er for meg tidenes album fra The Boss.
Dette er historien om anti-helten som setter nøkkelen i tenningen og vrir om på Thunder Road, der han kjører gjennom natten og bakgatene i Night og Backstreets, friheten han føler i det han suser gjennom prærielandskapet med kalesjen nede i Born to Run, til det hele ebber ut i en varm sommernatt på en parkeringsplass utenfor en amerikansk diner i Jungleland.
Albumet har en klar rød tråd, samt en tematikk som spinner på ung sultenhet, uvisshet, og det å ha livet foran seg. I tillegg sitter en igjen med følelsen av en slags to be continued…-følelse ved albumets slutt. Og det er jo her Darkness on the Edge of Town følger opp på en mesterlig måte.
Hællæ!
Favoritt skiva er uten tvil «Nebraska».
Har ofte drømt om å kjøre på en amerikansk endeløs landevei mens jeg nyter denne plata. Tenk rød ford Mustang. Tenk en pakke Lucky Strike (selv om jeg egentlig har slutta). Tenk cowboyhatt. Tenk svette boots. Tenk «Highway Patrolman». Tenk gire ned, å kjøre forbi ett av de der svære vogntoga. Tenk å seinere elske med kvinnen ved min side på et litt svett og slitent motell…. Åhhh deilig! Er det rart jeg elsker denne plata?
Magic er min favoritt. Blir bedre for hver gang. Et album som passer til enhver anledning:)
Min favorittskive er Nebraska.
Får rockefot av rustfritt stål av flere av de andre skivene, men til syvende og sist faller jeg alltid tilbake på Nebraska.
Jeg har aldri tenkt nøye over hvorfor, men det må vel være den unike sjarmen den har.
Dette er 100% Springsteen fra start til slutt. Dette er ærlig, det er sårbart, trengende.. Og ikke minst – sjefen spiller alle instrumentene selv.
En ting til som gjør dette til en unik skive, er alle låtene som senere er fremført med høy «trøkk i trynet»-frekvens som for eksempel «Atlantic City», «Open All Night» og «Reason to Believe». Det viser at det ikke finnes noen restriksjoner.
Og hvem tør, og har «tillatelse» til å dra det så brutalt lang ned etter et bankende fenomenalt dobbeltalbum som «The River», til dette åpne, usensurerte, tårefylte, legendariske mesterverket Nebraska er?
- Jo, det er «The Boss»! Det er Bruce Springsteen.
Born in the USA. Plata kom, og ble den andre plata jeg kjøpte selv. Alle låtene er gode, og favorittlåt har variert med livets gang. Favoritten nå er «Glory days», som på en måte passer når man passerer 40
og blir voksen.
Darkness.Her er dei beste sangane.ikkje eit svakt punkt.spelar den fortsatt over 30 år seinare.Høgdepunkt er tittel kuttet,Adam og factory.god nr 2 er the river
Vanskelig å ha kun 1 favoritt siden Bruce og E-Street Band har levert så veldig mye bra. Men albumet «Born In The U.S.A. » blir mitt hjerte nærmest, pga min bror som er 5 år eldre og var ved en tilfeldighet på Springsteens første konsert i Norge. Og ble frelst! Så vår felles plate- og kassettspiller gikk varm og jeg hadde ikke noe valg enn å høre på hva storebror bestemte. Da albumet «Born In The U.S.A. » kom ut var jeg jo allerede blodfan, og albumet ble MIN. Det var jeg som hørte den først, kjøpte LP’en og kassetten (til walkman) først og tok over både plate- og kassettspilleren:-)
Det er alltid vanskelig å komme med èn favoritt når det gjelder Springsteen. Uavhengig av om det er èn sang, èt album, èn konsert – det er «umulig», for det er alltid en som har momenter av noe som jeg vil savne hos en annen og omvendt.
Men, like fullt – for min del (hvis jeg -må- velge en), så velger jeg å gå for The Rising.
Jeg var 12 år gammel da faren min dro meg med (ja, faktisk – DRO meg med, jeg var latterlig motvillig og ville helst sitte på motellet og lese boka mi) på konserten i Stockholm i -99.
Men, jeg hadde ikke noe valg – og jeg ble med. Noe jeg omtrent har takket faren min for mentalt hver eneste dag, siden da. Springsteen er min all-time-favourite. Etter den konserten fikk han meg ett hundre prosent hekta, og jeg har fått med meg alle albumene og konsertene siden da (jeg gikk til og med til det skrittet å tatovere «no retreat baby, no surrender» på skuldern min – pappa var ikke så glad for det..)
Da jeg var 16 hadde jeg flytta på hybel, og jeg fikk the rising-albumet i 16årsgave av broren min. Det albumet hørte jeg på omtrent hver eneste dag, fra jeg kom hjem fra skolen til jeg sovna, og det er ikke en eneste sang jeg ikke likte eller liker. Det albumet hørte jeg på gjennom forelskelser, vennskap, kjærlighetssorg, problemer på skolen, når jeg sto på snowboard, hvis jeg trengte avbrekk fra skolearbeid, venting på toget på vei hjem til foreldra mine, og rett og slett når jeg trengte å slå ihjel tid.
Det albumet er fylt opp av godsanger hvor det er mye for enhver anledning – man har paradise, my city of ruins og you’re missing når man er deppa, man har mary’s place, the rising og waitin’ on a sunny day når man er i humør og er klar for å bli i enda bedre humør og som er fantastiske for stemningen på konserter, man har world’s apart og empty sky når man føler seg litt «eksistensiell», man har into the fire og lonesome day når man rett og slett vil la tankene flyte og bare nyte musikken.
Følelsene som bunner i Springsteen er uendelige, det er minner knyttet til hver eneste sang, konsert, album, samleplate og -boks, og det er på en måte klin umulig å sette et album over alle de andre. Grunnen til at dette kommer så høyt er at det var det jeg hørte på hele skoleåret jeg var 16, det er det albumet jeg kjenner best, og som har fulgt meg gjennom flest oppturer og nedturer. Det er fortsatt en helg haug andre sanger og albumer som er fantastisk flotte og som setter i gang en tankeprosess hos meg som ingen andre sanger eller artister klarer (Uansett om jeg vinner samleboksen eller ikke – takk til faren min som introduserte meg for han her
.
Tusen takk for alle de flotte kommentarene
Det er rørende å lese om det store Springsteen-engasjementet.
Konkurransen er nå avsluttet og vinneren er trukket. Beklager til de som ikke var heldige denne gangen, men følg med på Lydverkets nettsider for flere spennende konkurranser!
Mvh,
Karina
Born in the USA
Fordi det var min introduksjon til Bruce. Her er det perler på en snor; Glory Days, I`m on fire, Dancing in the Dark, Cover me, ikke minst Bobby Jean. Udødelige sitater som «No retreat, no surrender» For ikke å glemme «Downbound Train» Husker fortsatt at teksten til denne var trykket i leseboka på ungdomsskolen, Norsk boka, altså, og engelsk tekst av Bruce… Likevel er det vanskelig å plukke ut et favorittalbum, siden det er mange, men Born In the USA vil alltid stå der for meg, både pga musikalse perler og glitrende tekster med alvorlig undertone (tittelspor, My hometown osv)
Har egentlig flere favoritter av Bruce Springsteen, men skal jeg velge et album som formet meg må det være Born in the USA, mye av nostalgiske grunner. Dette var min første introduksjon til Springsteen og jeg var vel rundt 7 år da den kom ut. Albumet har i mange senere vurderinger ofte blitt omtalt som et svakt Springsteenalbum og for polert i produksjon og uttrykk. Jeg mener likefullt selve låtmaterialet er bunnsolid. Da tenker jeg ikke bare på «hit-er» som «Born in the USA» og «Dancing in the dark». Jeg tenker låter som «Downbound train», der Springsteen varter opp med strålende tekstlinjer. Etterhvert som jeg ble eldre var dette et album jeg oppfattet at ikke var det «kuleste» å like. Jeg er heldigvis forbi dette stadiet og det er en plate jeg hele tiden vender tilbake til. I noen øyeblikk er det fortsatt Springsteen som klarer å sette best ord på ting i min verden. Dette er, for meg, en veldig spesifikk og nostalgisk Springsteengreie. Jeg drømmer meg vekk til åpne landeveier i USA, med vinden blafrende gjennom håret i en åpen Cadillac. Albumet ble også introduksjonen min til resten av Springsteenkatalogen. Jeg skal ikke påpeke at dette er det sterkeste Springsteenalbumet, men det er nok mitt favorittalbum av Bruce. Tett fulgt av Liveboksen fra samme periode, som også har stor affeksjonsverdi.