Ozzy Osbourne: Scream

[Epic/Sony]

Mørkets fyrste er mer sugen, viril og vital enn på lenge.

Noen lengre introduksjon burde være unødvendig, men for å unngå forveksling med den mumlende, joggedresskledte og lettere geriatriske faren til Kelly Osbourne: Vi har altså her med artisten Ozzy Osbourne, en av gigantene innen heavy metal, å gjøre. Fyren var i praksis med på å finne opp hele genren som vokalist i Black Sabbath, og tok den senere til nye kommersielle høyder da han fikk sparken og ble tvunget til å gå solo i 1980.

Ikke bare redefinerte han hardrocken i stadionformat, han gjorde også sitt for å tøye grensene for man hva man kunne forvente seg av en konsert, og det finnes et utall herlige historier om Ozzys adferd både på og av scenen. Ironisk nok har han også hatt en langt mer suksessrik solokarriere både kunstnerisk og kommersielt enn Black Sabbath har hatt parallelt uten ham. Med et nesten tosifret antall klassiske album på samvittigheten kan man jo undre seg over hva Mr. Osbourne har igjen å bevise? Kanskje ikke mer enn at det fremdeles er livskraft igjen i denne gamle krigshesten etter det slappe forrige albumet Black Rain?

På Scream møter vi i alle fall en hovedperson som er mer sugen, viril og vital enn på lenge, og som selv i en alder av 62 år ikke viser vesentlige tegn på at han nærmer seg pensjonsalderen, som om han ved en tilfeldighet har forvekslet medisinene sine med Viagra. Med seg denne gangen har han et bunnsolid band bestående av musikere som alle er unge nok til å kunne ha vært sønnene hans, hvor bare bassist Rob Nicholson er igjen fra forrige utgivelse. Ozzys årelange samarbeid med gitarmakker Zack Wylde er avsluttet til fordel for den greske gitarguden Gus G., et veivalg som nok er en mer sannsynlig forklaring på den musikalske foryngelsen.

Som vokalist har Ozzy alltid hatt sine begrensninger, og til en viss grad vært avhengig av å ha en begavet og kreativ gitarist ved sin side. Skoene til størrelser som Tony Iommi og Randy Rhoads er imidlertid ikke enkle å fylle, men Gus G. nærmer seg oppgaven med både respekt og fryktløshet, og står i alle fall ikke noe tilbake for forgjengeren Wylde. Dessverre er han nok flinkere til å emulere andres idéer enn å dyrke frem sine egne, og selv om det ikke skorter på megalomane riff og breiale gitarsoloer, blir det i sum mer som et sammensurium av band Osbourne i utgangspunktet har vært inspirator for selv. Savnet av egenart er dog ikke altfor påtrengende, til det er sjefen sjøl i for god form, og det finnes verre band å ligne på enn for eksempel Pantera («Diggin’ Me Down»).

Innledende «Let It Die» er også tøff, med Ozzy i robotdrakt og metallklang på stemmen, snakkesyngende over en episk Godzilla-dimensjonert melodi i krysningspunktet mellom Audioslave og Mastodon. Han tar et slags oppgjør med fortiden når han synger «all the past regrets/from days gone by/let it go/let it die«, og det å fokusere på de positive tingene i livet skal vise seg å være et slags gjennomgangstema for plata. Selv om dette fører med seg en hel del floskler er det ingenting å si på troverdigheten, men fans av den gamle skolen vil kanskje ha vondt for å svelge at mørkets forhenværende yppersteprest tidvis kan forveksles med en nyfrelst kristen?

Scream byr nemlig på langt flere referanser til Gud enn til djevelen, og kutt som den Zeppelin-aktige «Life Won’t Wait» eller powerballaden «Crucify» kunne ha funnet sin naturlige plass på på diverse kristenmetal-plater. Så blir de også i overkant messende for undertegnedes del.

Ozzy later ikke til å klare å bestemme seg helt for om han er hypp på å være den kule bestefaren som deler ut velmente råd til kidsa om livet og slikt, eller er en tilårskommen metal-kriger som fremdeles har krutt i kanonen. I det minste har han skrudd sammen en solid plate tuftet på moderne fjortismetal med et dynamisk låtmateriale som veksler fint mellom det sarte, knallharde og melodiøse, uten å havne i den hjelpeløst smakløse og krampeaktige gjørma mange andre utøvere fra samme generasjon kjører seg fast i når de skal vise verden hvor spreke de er.

«Let Me Hear You Scream» (Jimmy Kimmel Live):

Likevel blir det for langt mellom høydepunktene til at Scream klarer å snike seg inn mellom de virkelig klassiske albumene i katalogen hans, men om det du ønsker deg i sommer er en ny Ozzy Osbourne-plate å slå løs håret til, tror jeg neppe at du blir skuffet over denne.

Glenn Olsen

Tags: anmeldelse, Glenn Olsen, Lydverket, ozzy osbourne, plate, Scream