BLK JKS fra Johannesburg spiller under Oslo World Music Festival (foto: promo)

Denne uka får hovedstaden storfint besøk langveisfra. Her er Lydverkets tips til Oslo World Music Festival.

Høydepunktene fra Oslo World Festival på Spotify!

Det har skjedd store ting med det ulne sjangerbegrepet world music det siste tiåret, men det viktigste er utvilsomt dette: Det gir ikke lenger hodepine å tenke på det. Forutsetningene for å snakke om verdensmusikk uten at stemmeleiet daler, skamrødmen stiger mot tinningen og det begynner å ise i tennene, er mer enn noensinne tidligere tilstede i 2009.

Den klamme eimen av ”forståelse” og veldedighet – tenk på Sting i Amazonas på åttitallet, med armene rundt en stakkars urinnvåner som mangler språk til å be ham dra til helvete – har forduftet fra sjangeren, som ikke lenger er forbeholdt velmenende tanter med rødvinsflekkete heklesjal og vekttall fra SV-fakultetet. Igjen ligger heldigvis lyden. Eller snarere lydene.

Gjenkjent, forstått og reformulert

For la gå at ”verdensmusikk” – i betydningen ikke-vestlig, ofte tradisjonelt orientert musikk – som innholdsfortegnelse eller estetisk pekepinn blir mindre og mindre treffsikker for hver dag som går. Det samme kan sies om rock, metal, rap og jazz, uten at uniformert musikkpoliti griper til debatongene av den grunn.

At betegnelsen world music ble født som en markedsidé i Storbritannia i 1987 (se Øyvind Holens elegante utlegning av begrepshistorien), sier noe om at bransjen har klødd seg i hodebunnen for å finne måter å kvitte seg musikken på også før 2000-tallet, men i grunnen ikke så mye annet.

Den største endringen som har skjedd – og den egentlige grunnen til at du kan lese denne epistelen på denne siden – er til syvende og sist at musikken utenfra endelig har blitt gjenkjent, forstått og reformulert av premissleverandørene som befolker klodens urbane strøk.

Revitaliserer indierocken

Det kan ikke være tvil om at dette har revitalisert indierocken – 2008 tilhørte ørkenbluesflørtende Yeasayer og overklasse-kwassa-kvasse Vampire Weekend, mens årets kanskje sterkeste utgivelser hittil er signert Animal Collective og Dirty Projectors; to band som forvalter arven etter King Sunny Ade og S.E. Rogie like stødig og naturlig som den etter Brian Wilson eller Led Zeppelin.

Legg til et ukentlig vell av ny, sterk musikk som matcher vår nyfunnede glupskhet etter å drikke direkte fra kilden, samt et forbilldelig arbeid med å pusse støv av gammelt arkivgull , og det begynner å føles direkte flaut ikke å strekke antennene ut mot områder der det tidligere har skurret i mottaket.

Velger du å akseptere de grove maskene i sjangersekken, er det altså mulig å påstå at verdensmusikken har bedre kår enn på lenge. Da er det også enkelt å hevde at Oslo World Music Festival er en av årets festivalbegivenheter her til lands.

Her har du kart og kompass til min festivaluke:

Staff Benda Bilili (Kongo)

Rockefeller, onsdag kl. 20.30

Historien tåler å bli gjenfortalt: Disse poliorammede gatemusikantene fra de knallharde strøkene rundt dyrehagen i Kongos hovedstad Kinshasa er gradvis  i ferd med å bli verdensstjerner i minst en betydning av ordet.

På spesialbygde trehjulinger og med hjemmemekkede instrumenter vinner de stadig flere over med sin karismatiske, melodisk skakke og rytmisk overlegne tapning av den kongolesiske rumbaen – injisert med temperamentet og nærværet til helten ”James, the American. I don’t know his name. Is it Bram or Broo? The one who sang Sex Machine”. Dette blir kjapt en av festivalens største opplevelser.

Gilberto Gil (Brasil)

Rockefeller, torsdag kl. 20.00

En av hovedmennene bak den brasilianske kulturbevegelsen tropicália, som spritet opp tradisjonell brasiliansk musikk med avantgardistisk brodd, rock n’roll-holdninger og et digert, bankende politisk hjerte.

Med over 40 år i musikken begynner Gils katalog å anta mastodontiske dimensjoner, og langt fra alt han har foretatt seg er like interessant. Men denne akustiske kvelden, der sønnen Bem og cellisten Jaques Morelenbaum flankerer ham, er uansett verdt å få med seg.

Sjekk også: Huun-Huur-Tu (Tuva), Blå, torsdag kl. 20.00

Tony Allen (Nigeria)

Parkteatret, fredag kl.20.00

”Uten Tony Allen ville ikke afrobeat eksistert”. Ordene tilhører landsmannen Fela Kuti, selve gudfaren innen sjangeren, som løftet Allens status som trommeslager til de øverste batteristtindene på midten av søttitallet.

Siden den gang har han gitt ut en rekke klassiske soloalbum, sjeldent uten vitalitet og vilje til nytenkning pumpende i bunnen, og med årets utgivelse Secret Agent beviser han at det er rikelig med saft igjen i denne snart 70 år gamle kroppen. At legenden Tony Allen ankommer tjukkeste Grünerløkka en kjølig novemberkveld er nesten ikke til å tro. Men det stemmer visst, selv etter gjentatt armklyping. Oppmøteplikt.

Sjekk også: Toumani Diabaté & KORK (Mali/Norge), Rockefeller, fredag kl. 20.00

BLK JKS (Sør-Afrika)

Blå, lørdag kl. 22.00

Det hender at norske rockefestivaler klasker et afrikansk navn eller to på plakaten for syns skyld. Med BLK JKS snur Oslo World Music Festival det hele på hodet – dette er sørafrikanere som er flasket opp på prog, psykedelia og lumske indieimpulser; som et TV On The Radio oppvokst i Johannesburg eller returbilletten ”Cape Cod Kwassa Kwassa” hintet om eksistensen av. Har du skjegg, er det med andre ord ingen grunn til å rake det bort.

Sjekk også: Tinariwen (Mali), Cosmopolite, lørdag kl. 20.00

Tags: afrobeat, Blå, Blk Jks, Brasil, Gilberto Gil, Huun-Huur-Tu, Kongo, marius asp, Nigeria, oslo world music festival, Rockefeller, Staff Benda Bilili, Tony Allen, Toumani Diabaté, Tuva, verdensmusikk