Det har skjedd mye siden den selvtitulerte debuten til Harrys Gym kom ut på det lille selskapet Hype City for to år siden. Den gang var de et relativt ukjent Oslo-band som riktignok hadde en by:Larm-opptreden bak seg, men ennå ikke hadde fått vist så mange det brede appellpotensialet som lå i deres ambisiøst og proft produserte pop.

Når What Was Ours Can’t Be Yours nå er på plass, er det et band i en ganske annen posisjon vi møter. Fra den beskjedne starten har de gradvis bygget seg opp, via radiospilling og overbevisende konserter til en utgivelsesavtale med Universal, verdens største plateselskap. De har jobbet målbevisst med spillejobber utenlands, og i mai i år ble debuten sluppet i det britiske markedet.

Harrys Gym er definitivt etablert som et popband. Og med What Was Ours… viser de nok en gang hvorfor det er akkurat der de hører hjemme.

Låtskriver Anne-Lise Frøkedal og resten av kvartetten har nemlig en sjelden evne til å balansere en «flink» og tilgjengelig innpakning med elementer som ligger et godt stykke unna mainstreamen. Med lag på lag av møysommelig sammenskrudde lydelementer, båret av gitarer, synth, trommer og programmerte beats, skaper de en fyldig og spennende tekstur i musikken.

Mens debuten var produsert av bandets trommeslager Bjarne Stensli (som også driver Harrys Gym Recording Studio i Oslo), har gruppa denne gangen fått med seg den britiske produsenten og musikeren James Rutledge på laget. Hans bakgrunn inkluderer blant mye annet remikser og arbeid med artister som Fever Ray, Kevin Shields (My Bloody Valentine) og Radiohead. Frøkedal mener dette kan ha bidratt til flere elektroniske elementer på en del av låtene, og det er definitivt tydelig elektronikk på mange av sporene her. «No Hero» har en tung, drivende og småskitten beat, singelen «Old Man» et drag av The Knife, og både «Extraordinary Girl» og avsluttende «Next Time» knitrende detaljer som ligner Postal Service og The Notwist.

Utdrag fra «Next Time»: Utdrag Harrys Gym_Next Time

Samtidig er det mest påfallende ved plata at den er så gjennomført rocka. Stemningen i de fleste låtene er fortsatt kjølig, melankolsk og ofte introvert – anført av Frøkedals glidende vokalfraseringer – men alltid med et underliggende driv, skapt enten av programmerte beats eller Stenslis alltid like uanstrengte, men energiske tromming. Mer eller mindre skurrende gitarlinjer tvinner seg inn i hverandre, gjerne over en dempet vegg av shoegaze-gitarer. Støyende oppleves det likevel aldri, takket være den delikat beherskede produksjonen.

Utdrag fra «The Ring»: Utdrag Harrys Gym_The Ring

Med What Was Ours viser Harrys Gym resultatet av noen runder i treningsstudioet, hvor de virkelig har fått perfeksjonert det fyldige lydbildet de alltid har utmerket seg med. Nå gjelder det bare å holde formen ved like.

Tags: anmeldelse, harrys gym, rannveig falkenberg arell, Termingkast 5, What Was Ours Can't Be Yours