Jamie Woon når aldri de helt store høydene, men den vakre, soulinfluerte vokalen i seg selv er grunn nok til å omfavne denne britiske vidundergutten. Blid og en smule sjenert entrer han teltscenen med en liten vinpose rundt halsen (noe han mente var den beste oppfinnelsen han noen gang hadde sett). Selv om den nervøse sjarmen hjelper på, får han ikke helt grep om publikum de første par -tre låtene. Men etterhvert som hans silkemyke vokal skjærer gjennom småprat og andre forstyrrelser, glir det hele over i noe som rett og slett blir et behagelig livesett.

For Woon synger som en engel og spiller som en Gud. I det «Spiral» settes i gang akkurat da bandet virkelig har begynt å spille seg varme, kan man formelig kjenne hvordan tonene fra balladen smyger seg inn i hjertet og blir der. En av britens sterkeste låter «Night Air» gjenkjennes kjapt av publikum, og deres entusiastiske tilrop takkes med varme blikk og smil fra samtlige i bandet. Midtveis går låten over i en slags discovariant som fører til svaiende hoder og skulderdansing hos tilskuerne. Både låt og fremføring er upåklagelig. En av kveldens høydepunkt var nok også 90-tallsslager «Would I Lie To You» (opprinnelig signert Charles and Eddie). Den reggae-aktige tolkningen kler Woon svært godt, da han tillegger låten et ekstra snev av melankoli og sitrende popnerve.

Woons 2011 startet  med en sterk fjerdeplass på BBCs prestisjetunge liste «The Sound of 2011″. Men akkurat som debutalbumet Mirrorwriting skuffet noen ved ikke å være like banebrytende som forventet, fremstår Woons liveopptreden tidvis noe slapp. Det hele blir desverre for stillestående og lite minnerverdig. Men vakkert, det var det.

Ellen Ramstad

Tags: anmeldelse, Ellen Ramstad, festivalsommer11, hove, jamie woon, konsert, Lydverket