Built To Spill - There Is No Enemy
Varmende gjenhør
Built To Spill: There Is No Enemy [Warner Brothers / import] 2009-utgaven av Built To Spill tangerer nittitallsstorhetstiden. Jeg kan vel egentlig ikke tenke meg at Built To Spills fanskarestørrelse har eksplodert på 2000-tallet, selv om You In Reverse (2005) slettes ikke var uinviterende. Nei, dette er et band som har blitt eldre med fansen […]
Built To Spill: There Is No Enemy
[Warner Brothers / import]
2009-utgaven av Built To Spill tangerer nittitallsstorhetstiden.
Jeg kan vel egentlig ikke tenke meg at Built To Spills fanskarestørrelse har eksplodert på 2000-tallet, selv om You In Reverse (2005) slettes ikke var uinviterende. Nei, dette er et band som har blitt eldre med fansen som har fulgt med siden alt-rock-definerende nittitallsalbum som There’s Nothing Wrong With Love (1994) og Keep It Like A Secret (1999). Således har de ingen ting å bevise, og de gir også tydelig blaffen i å fornye seg for å skaffe nye tilhengere. There Is No Enemy skiller seg derfor lite fra det BTS vi kjenner fra før av, men holder et generelt høyere nivå enn på lenge; dette er blant bandets tre beste utgivelser.
Doug Martsch holder naturligvis i tøylene, men disse er slakkere enn vanlig. Der You In Reverse og for den del Ancient Melodies Of The Future (2001) var skurrende i fuzzen og skarp i kantene, er denne mykere og mer avrundet både i uttrykk og produksjon. Dette hører man spesielt i singelen ”Hindsight”, som er noe av det fineste jeg har hørt fra den kanten. Nydelig, slentrende steelgitar-pop som lokker frem minner av favoritter som ”Twin Falls” og ”Car” fra There’s Nothing Wrong With Love.
Andre øyeblikk på platen går fra det konsise over i de lengre, jam-pregede låtene som i det store og hele utgir brorparten av bandets diskografi, og også disse gir mye tilbake. Spesielt ”Oh Yeah”, trompet-kjælende «Things Fall Apart» og potensielt albumhøydepunkt ”Good Ol’ Boredom” sparker midtempo-ræv, selv om ingen av disse helt når opp på You In Reverse- og karrierehöjdare ”Conventional Wisdom”-nivå.
Som helhet er There Is No Enemy svært melodirik, godhjertet og varmende. Folk som har gitt blaffen i Built To Spill før kommer fortsatt til å gjøre det (de leser sikkert ikke denne anmeldelsen uansett). For dere som derimot drømmer om Pavement-reunion-turnéen neste høst: gå og kjøp.
Jørgen Hegstad
Tags: built to spill, doug martsch, Jørgen Hegstad, lo-fi, pavement, there is no enemy
Det at dette bandet ikke er verdens største reflekterer bare alt som er galt på denne kloden. Bakvendtland.
Yo: Med mulig unntak for Pavement er jeg enig.
[...] Dinosaur Jr. har vært ansvarlige for deilig gitarstøy siden midten av åttitallet, og smalt til med et særdeles vellykket comeback i 2007 før de for alvor var tilbake med skiva Farm i fjor. Da de gjestet Rockefeller kalte Lydverkets anmelder opptredenen for det største comebacket siden Batman leverte varene, med fordømt vakre støt og voldelig høyt lydnivå. Built To Spill fremførte hele Perfect From Now On fra 1997 på Rockefeller for to år siden, og deres siste skive There Is No Enemy ble tatt varmt i mot av Lydverkets anmelder. [...]