Delstaten Georgia i det sydlige USA har i løpet av et snaut tiår etablert seg som et vitalt kraftsentrum for moderne metal og hard rock. Særlig har Atlanta-baserte Mastodon markert seg med en uavbrutt rekke mektige mesterverk som strekker seg helt tilbake til debutalbumet Remission fra 2002, mens de mer klassisk rock-orienterte gutta i Baroness plasserte søvnige Savannah på kartet med sitt flotte Blue Album i 2009. En fellesnevner for dem begge er at de har tydelige røtter til sydstatenes musikkarv, og fletter dem ihop med en rekke ulike subsjangre innenfor rock og metal til et eget særegent uttrykk.

Med en fartstid fra Savannahs metal-scene som strekker seg helt tilbake til 80-tallet, har Kylesa-sjef Phillip Cope for lengst oppnådd legendestatus i lokalmiljøet, men har ellers måttet nøye seg med en tilværelse i skyggen av sine mer anerkjente åndsfrender. Fjorårets forrykende Static Tensions ga ham og bandet mye velfortjent oppmerksomhet, og denne relativt kjappe oppfølgeren tyder på at Kylesa har fått blod på tann og er inne i en kreativ formtopp.

Psykedelia-flørten som ble innledet på forgjengeren har utviklet seg til å bli en heftig kjærlighetsaffære, og Spiral Shadow er gjennomsyret av finslipte, snirklete riff og lekre lyddetaljer. Bandet henter, ikke overraskende. mye inspirasjon fra 70-tallet, og later til å være like skolerte i japansk prog og tyrkisk psykedelia som vestlig metal, hardcore og crustpunk. Nytt av året er dessuten en meget kledelig tilnærming til 80-tallets shoegazing og 90-tallets alternativ rock, og Kylesa lykkes i å smelte det hele sammen til en helhetlig og ganske unik legering.

Førstesporet «Tired Climb» starter forsiktig med stemningsfulle gitarer, eskalerer med dundrende jungeltrommer, eksploderer i redneck-sludgemetal etter et snaut minutt, men har et lydbilde som plasserer bandet midt i mellom My Bloody Valentine og Kyuss. «Cheating Synergy» følger tilnærmet samme oppskrift, begynner med ambient droning, bygger seg opp med et rufsete, psykedelisk riff, pumpende trommer og frenetisk vokal, og kræsjer inn i et fantastisk crescendo mot slutten.

Mektige «Crowded Road» stikker seg raskt ut som et av høydepunktene, med et suggererende, hypnotisk riff som kverner og kverner i stadig økende hastighet, og gir kjappe assosiasjoner til hvordan det kan oppleves å bli kjørt over av en israelsk panservogn mens euforiske soldater danser krigsdans i ring omkring. Påfølgende «Don’t Look Back» flekser kvintettens melodiske muskler, kunne lett ha vært en glemt Bob Mould-komposisjon fra den tiden da han var med i Sugar på begynnelsen av nittitallet, og befinner seg langt nærmere powerpop enn metal.

Refrenget «Keep moving/don’t look back» gjentas som et mantra gjennom store deler av låta, og har nok vært et slagord for bandet under arbeidet i studioet også. Spiral Shadow føles nemlig som albumet hvor alle bitene omsider faller skikkelig på plass for Kylesa. Ikke bare har de endelig funnet ut hvordan de skal dra full nytte av å ha to trommeslagere – som denne gangen utfyller hverandre, og ikke bare dundrer i takt, men det er en flyt, en harmoni og et melodisk trøkk på denne plata som ikke bare gjør den til bandets beste, men også til en av årets aller feteste metal-plater.

Video fra innspillingen av Spiral Shadow:

Genreoverskridende, episk og bredt anlagt, tungt lastet med tøffe psykedeliske riff, et tidvis vanvittig driv og en håndfull skarpe melodier: Dette er en plate som tilfredstiller allerede ved første lytt, men gir rikelig belønning til de som velger å fordype seg.

Glenn Olsen

Tags: anmeldelse, Glenn Olsen, Kylesa, Lydverket, metal, plate, Season of Mist, Spiral Shadow