Sorg, mørke, katarsis. Disse bestanddelsene utgjorde selve navet i Rufus Wainwrights forrige plate, All Days Are Night: Songs For Lulu, som var dedisert til hans nylige avdøde mor Kate McGarrigle.

Les anmeldelsen: Et verdig farvel (4/6)

Dermed lå det en slags lettelse i ryktene om at familielykke og oppløftende, klassisk 70-tallspop á la Elton John og David Bowie skulle være det bankende hjertet i denne oppfølgeren. Med Mark Ronson – best kjent for å finpusse det karakteristiske retrosoul-soundet til Amy Winehouse – bak produsentspakene, burde det kontemporære lydbildet også være på plass. Så enkelt er det imidlertid ikke.

Tematisk er Out Of The Game, som tittelen antyder, en bittersøt omfavnelse av livet som småbarnspappa – i trygg avstand til hedonismen som tidligere har stått sentralt i flere av Wainwrights største øyeblikk.

Og det er når han tar voksentilværelsen innover seg at det virkelig lyser av albumet: ”Montauk” er en rørende og direkte henvendelse til datteren Viva, mens ”Candles” – med pappa Loudon og flere søsken med på laget – kanskje er hans endelige farvel med moren. Vakker er den uansett.

Men det er helt enkelt for langt mellom de virkelig minneverdige øyeblikkene på albumet. Enkelte spor skusles bort i arrangementer som knebler melodiene framfor å løfte dem – ”Welcome To The Ball” slentrer retningsløst av gårde i Sgt. Pepper-aktig whimsy, mens ”Rashida” og ”Respectable Dive” reduseres til henholdsvis glam- og countrysjangerøvelser.

Selv likandes, ukompliserte popøyeblikk som tittelsporet og ”Bitter Tears” peker først og fremst mot lignende sanger har han har gjennomført med langt større fallhøyde – og gevinst – tidligere.

Rufus Wainwright har så langt gitt ut flere ujevne enn helstøpte album i løpet av karrieren. Out Of The Game føyer seg dessverre inn i statistikken. Fra en av sin generasjons mest briljante låtskrivere forventer jeg mer.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Lydverket, marius asp, Out of the Game, plate, Rufus Wainwright