Rufus Wainwright: All Days Are Nights: Songs For Lulu

[Geffen/Universal]

Rufus Wainwright. Foto: Promo

Rufus hyller sin avdøde mor med et album som spenner fra det meditative og hudløst sørgende til det lett overlessede.

Etter å ha leflet med raffinert, operatisk og barokkpop i et drøyt tiår, med klare dreininger mot homsete camp (sjekk ”Gay Messiah” eller den nennsomme rekonstruksjonen av Judy Garlands konsert i Carnegie Hall fra 1961), har 36 år gamle Rufus Wainwright denne gangen skjøvet bort orkesterelementene til fordel for et langt mer spartansk lydbilde.

Wainwrights mor, artisten Kate McGarrigle, bukket etter lang tids sykdom under for kreften i januar i år, og All Days Are Nights: Songs For Lulu fremstår som både en minnebok og et sorgarbeid, i sin helhet båret fram av piano og vokal.

Alle utgivelsene til Wainwright har hittil inneholdt svimlende øyeblikk, og det gjelder i høyeste grad også All Days Are Nights… Best fungerer det når låtene får rom til å puste, som på åpningssporet “Who Are You New York?”, den minst frivole hyllesten til hjembyen så langt i mannens karriere, váre ”Martha” og ”True Loves”, samt den smellvakre og savnsvøpte avslutningen ”Zebulon” – visstnok den siste låten mamma Kate hørte mens hun var i live.

Platens midtparti er viet tonesettinger til tre Shakespeare-sonetter, og om de rent lyrisk er uangripelige, skaper de et oppbrudd i helheten albumet til syvende og sist taper på – særlig ”Sonnet 43” oppleves som et ugjennomtrengelig og uforløst stykke musikk. Jeg kan også styre min begeistring for hyperaktive, vimsete ”Give Me What I Want And Give It To Me Now!”, som lett kan tolkes som en desperat avsporing fra de traurige realitetene som ellers preger albumet.

Tross disse forbeholdene: Enkelte av disse melodiene synges av en Rufus Wainwright som aldri har hørtes bedre ut. Det får stå som anbefaling nok i seg selv.

Marius Asp

Tags: All Days Are Nights: Songs For Lulu, anmeldelse, marius asp, plate, Rufus Wainwright