Eels: End Times

[Vagrant / Tuba]

Hva skjer når kona stikker og du sitter der i førtiåra, usprek, sta og  tilvendt et liv med en person som ikke er der mer? Det blir vakkert, selvsagt.

Det er både uklart og irrelevant hvorvidt Eels-frontmann Mark Oliver Everett og hans musikalske alter ego «E» er helt samme person, men E har ihvertfall hatt en usedvanlig brå aldringsprosess. Etter å ha sunget ut fra rollen som en uerfaren, deprimert, usikker og eksistensielt forfjamset outsider i over ti år grodde han seg brått et langt skjegg, slang på seg en flanellskjorte, og begynte å synge om sin fjerne ungdom og besøksforbud. Etter et solid tiår som mistilpass, ung romantiker brukte E to år på å bli en brisen, middelaldrende mann i baren som du ikke kjenner- men som faenmeg skal fortelle deg et par ting om detta jævla livet, åkke som.

Dette skiftet fant sted mellom skivene Souljacker (2001) og Shootenanny! (2003). Siden den gang har E roet seg litt ned på bitterhetsfronten, men har fortsatt gått fra å være gutten med spørsmålene til å være mannen med svarene. Hva skjer når kona stikker og du sitter der i førtiåra, usprek, sta og  tilvendt et liv med en person som ikke er der mer? Det siste spørsmålet er det End Times svarer på, og grunnen til at det tok såpass med skravl før vi kom til dét, er at den markerer et trist, men musikalsk nydelig vendepunkt i gæmlis-Es karriere.

I likhet med mange Eels-skiver er End Times en konseptskive på sin hals. Du finner ikke en eneste låt her som ikke enten handler om at dama blir borte, at E blir gammel, eller (som oftest) begge deler. Med ett er han ikke så skråsikker på at han har alle svarene som teller lenger, og i den litt motvillige selvbebreidelsen og innrømmelsene om at ja, dette gjør ordentlig vondt, finner E en oppriktighet og tekstlig nakenhet han ikke har levert gjennom et helt album siden Electro-Shock Blues (1998). Vinklinga har tydeligvis vært inspirerende: Ikke bare er det bare et halvt år siden forrige skive, men melodier og tekster sitter som skudd. Linjer som «she locked herself in the bathroom again, so I’m pissing in the yard» er rent Hemingwayske.

Musikalsk er det også mye å sammenligne med Electro-Shock Blues. I likhet med denne består End Times hovedsaklig av roligere sanger med et par-tre raskere numre spredt ut i låtlista. Mange låter er sparsommelig instrumentert og akustiske, med kassegitarer, piano og strykere, og Es tendens mot det elektroniske er ikke å høre. Til og med de par eksemplene på halvstusselig garasjerock med for mye maracas er helt gangbare, og er snedig lagt opp til å muligens hinte til at disse representerer mye av grunnen til at kona dro. Viktigst er imidlertid at albumet nesten utelukkende består av ordentlige låter; her er ingen melodier skapt kun som et sted å putte noen  tekster han synes var kule, og ingen klovnetekster tilsynelatende skrevet på ti minutter for å ha noe å synge over et hårete riff.

Electro-Shock Blues handlet om død i familien, og End Times handler om skilsmisse. I møtet med skilsmissen, som med døden, avslutter E selvransakelsen sin på en vagt optimistisk side. Forskjellen er at unge E kunne møte morgendagen i den tro at dette kom til å gå bra, mens gamle E til slutt bare kan håpe. På hans alder kommer man seg ikke like fort etter slike smeller lenger, men man kan ikke bare ligge å jamre heller, slår han fast.

Kort sagt Eels’ beste skive siden før krigen mot terror.

Peter Vollset

Tags: anmeldelse, eels, end times, mark everett, Peter Vollset, plateanmeldelse