Det som kanskje har gledet og oppmuntret meg mest det siste året eller så i norsk musikkundergrunn er den nye generasjonen soveromsprodusenter med en visjon om å skape stor, men intim elektronisk musikk basert først og fremst på samples. Neo-disko-wünderkind Mathias Stubø er for så vidt det mest umiddelbare navnet, men særlig den døsige drømmepopen til hakket mer bloggosfære-vennlige Burning God Little og Aact Rraiser har fått langt færre utmerkelser enn fortjent.

Etter flere ganske høyenergiske og lovende vink til den franske house-scenen (flere hakk friskere enn det Lemâitre forsøker seg på) var det leit å se Fredrikstad-duoen Munn Til Munn Metoden gi seg før noe ordentlig album ble aktuelt. Opp av askene oppstod imidlertid duoens ene halvdel, Kristian Torkelsen, under eget etternavn, som med enkelhet kan føyes inn i denne bevegelsen av unge, drømmende og sampleglade elektronikahoder.

Torkelsen befinner seg nemlig i et instrumentalt og høytsvevende beatunivers. Et univers der svaiende synther danser til humpete beats og repeterende mønstre, og særlig «Simple» og et koko nesten-talkbox-parti i «Silver» gjør det klart at røttene er festet i den instrumentelle hip-hopen. På sitt beste resulterer dette i ypperlige spor, som stotrende og drømmende «Lavkarbovår» og den kosmiske, (tidlig)Röyksopp-referende åpneren «Schoolboy Heroics».

Særlig James Blake-går-elektrofunk-sporet «Don’t Care» gir et inntrykk av at tjuetoåringen ennå ikke alltid helt vet hvilke rytmiske vidder han skal sveve lavt over. Og ser man bort fra den eneste faktiske nedturen her, det stakkato trommeinfernoet «Ugle», havner Torkelsen først og fremst i bakevja når det gjelder å ha nok gripende øyeblikk til å føles som et helhetlig album. Eksempelvis blir både «A Friend», «Bølgelengde» og «Markjordbær» enten for stillestående eller for uangripelige til å makte å nå helt inn til lytternes hjerter.

Ofte er det slik at unge albumdebutanter hadde vært best tjent med å debutere med det mindre helhetlige EP-formatet, hvor man heller lar det å få vist frem sine beste og mest lovende sider få snike i køen foran ideen om å boltre seg over ti spor. Like fullt gjør Torkelsen seg absolutt fortjent til flere lytt. Men viktigst av alt: merk deg navnet. Jeg er overbevist om at vi har noe virkelig stort i vente.

Kim Klev

Tags: Aact Rraiser, anmeldelse, burning god little, fredrikstad, Kim Klev, Kristian Torkelsen, Lydverket, munn til munn metoden, plate, Torkelsen