Tusen tanker om Alice In Chains
1800 fans fikk 20 låter på Sentrum Scene i går. Lydverket tenker høyt om Alice In Chains-konserten. I går kveld var jeg på Alice In Chains-konsert på Sentrum Scene i Oslo. Det var første gang jeg så/hørte bandet siden jeg som 17-åring tok snøggbåt og tog fra Stord til Oslo og sneik meg inn på […]
Alice In Chains spilte på Sentrum Scene i går. Da spinner tankene.
1800 fans fikk 20 låter på Sentrum Scene i går. Lydverket tenker høyt om Alice In Chains-konserten.
I går kveld var jeg på Alice In Chains-konsert på Sentrum Scene i Oslo. Det var første gang jeg så/hørte bandet siden jeg som 17-åring tok snøggbåt og tog fra Stord til Oslo og sneik meg inn på falsk legitimasjon. Datoen var 12. februar 1993, Dirt var akkurat sluppet, og Alice In Chains var det største bandet i verden. I min verden, i hvert fall. Så når jeg i går så Alice In Chains 17 år senere, raste det tusen tanker gjennom hodet mitt. Her har du noen av dem:
- Jeg var veldig spent på setlisten, siden de dagen før bare spilte festivallengde i Bergen. Når de da begynner med tre låter fra tre forskjellige album, og ingen av låtene er fra Dirt, ble det fort klart at dette skulle bli en kveld med bredde og dybde. Fett.
- Åpningen med «All Secrets Known» fra Black Gives Way To Blue er litt dristig, siden det er en av de mer gloomy, bakpå låtene til Alice In Chains. I Bergen måkte de rett på «Them Bones», som ga dem Usain Bolt-fart ut av startboksen, men «All Secrets Known» satte standarden for kvelden: mørkt, dvelende, harmonisk og smellvakkert.
- Kveldens første store høydepunkt var «Check My Brain». Det sjøsyke riffet med smygende vokallinjer fra Cantrell og Duvall må være et av tidenes comeback? Den rocket hardt i går.
- «Them Bones». Hallo. For en låt. Det slo meg i går at to av grønsjens største låter går i 7/8-takt. Foruten det ville riffet på «Them Bones» går jo Soundgardens «Outshined» fra Badmotorfinger også i samme takt. Interessant. Vaktsjefen vår her i Lydverket, Jan Henrik, mente dette var den virkelige starten på konserten, som låt nummer fem. Fra mitt ståsted var «Them Bones» mer starten på del 2 av konserten.
- Vi må snakke mye og høyt og lenge om William Duvall. Å erstatte Layne Staley slik han har gjort trodde jeg var hundre prosent umulig. Da jeg hørte at Alice In Chains hadde fått ny vokalist, tenkte jeg – som mange andre – at dette blir karaoke. Så feil kan man ta. William Duvall har alle egenskaper som skal til for å både erstatte Staley og ta bandet videre. 1) Duvall synger som en Gud. 2) Stemmen hans er lik Staleys, men har klar egen signatur. 3) Han er en rå gitarist, både på rytme- og solopartier. 4) Han er en karismatisk frontfigur som klarer å eie scenen alene… men den kanskje viktigste detaljen er at 5) Stemmen til Duvall kler stemmen til Cantrell perfekt, og dermed blir de klassiske Alice In Chains-harmoniene løftet til skyene.
- Alice In Chains kunne gitt ut et balladealbum, slik Nazareth gjorde stor suksess med. Jeg har alltid tenkt på dem som et metalband, men i går var flettet de ut den ene hitballaden etter den andre. «Down In A Hole», «The Rooster», «Your Decision», «Love Hate Love» og ikke minst «Rain When I Die». Pluss på noen hits fra Jar Of Flies og Sap, så er det et gnistrende Absolute Alice In Chains Ballads. Seriøst. Hva er forresten den beste balladen til Alice In Chains? Hmmm, må tenke litt på det.
- Mike Inez er en av rockens stødigste bassister. Har sett ham noen ganger med Ozzy, men i går viste han hvor han hører hjemme. En slags nedsexet, mystisk utgave av kåtskalken Rudy Sarzo.
- Dirt er et av de mørkeste albumene i samingen min. Tekstlinjer som «I like to fly/but my wings have been so denied» og «I’ve eaten the sun, so my tongue has been burned by the taste» er så åpenbare referanser til Staleys tunge heroinmisbruk at det nesten gjør vondt å høre dem, men samtidig er de så nakne og ærlige at metallyrikk knapt blir bedre.
- Låtene fra Black Gives Way To Blue går rett inn i førsteelleveren. «Your Decision» forsvarer en plass på Jar Of Flies, «Last Of My Kind» er mørk nok til å være på Dirt, og «Check My Brain» matcher anthemriffet på «We Die Young». Vaktsjef Jan Henrik mente konserten fikk en liten dupp midtveis på grunn av de lange låtene fra Black Gives Way To Blue – tror han tenker på «Acid Bubble», og det er vel det eneste ankepunktet mitt på Black Gives Way To Blue: noen av låtene er litt for lange.
- Lenge siden jeg har hørt så god lyd på en norsk klubb. Crisp, kontant og åpen rockelyd, og min sidemann DJ Herkules påpekte at nøkkelen lå i at lydmannen ikke overdrev bunnen i lyden. Mange konserter blir ødelagt av overdreven oppkjøring av bassen. Det skjedde ikke i går, både instrumenter og vokalharmoniene lå perfekt i lydbildet.
- Visste du at Tom Araya fra Slayer er med på et Alice In Chains-album? En gratis Purified In Blood-plate til første som sier hvilken låt.
- Overgangen fra bekmørke «Angry Chair» (mer heroin) til det yppige stadionanthemet «Man In The Box» var en perfekt avslutning på hovedsettet. «Man In The Box» har ikke noen lystig tekst, men riffet er det nærmeste Jerry Cantrell kommer sin helt Eddie Van Halen. Låten kunne vært på Fair Warning, dog kanskje med en litt mer sensuell Lee Roth-tekst.
- Jeg må fortelle en historie om første ekstranummer, «Love Hate Love» fra Facelift. Tidligere på dagen fikk jeg en melding fra Tonje Peersen, manageren til Enslaved, hvor hun forbannet seg over at de ikke spilte «Love Hate Love» i Bergen dagen før, og at jeg kunne bare drite i å tekste eller ringe dersom de dro den på Sentrum. As if. Da jeg intervjuet Jerry Cantrell og William Duvall tidligere på dagen, nevnte jeg dette, og de kviknet til og fortalte entusiastisk hvor viktig den låten er for bandet. Det var nemlig favorittlåten til Layne Staley, og den første låten Duvall sang på audition. Etter Duvall hadde nailet det drøye sluttpartiet på audition, slapp Sean Kinney trommestikkene og sa «well, I guess our search is over». Så når de kommer på til første ekstranummer på Sentrum Scene og sier noe slikt som «earlier today, we talked about an old song backstage, and thought it would be cool to play it for you guys. So here it is», og så dro de «Love Hate Love». Så med litt godvilje kan vi si at den kom takket være manageren til Enslaved. «Love Hate Love» dukker sjelden opp på setlistene deres, så det var en slags exclusive for Oslo-folket.
- Jeg lurer på om «The Rooster» er den eneste låten på Dirt som ikke handler om heroin? Såvidt jeg har fått med meg handler den om faren til Jerry, som var yrkesmilitær og soldat i Vietnam. I går var «The Rooster» monumental, episk og ble sunget gjennom taket av et publikum som nesten gråt av ekstase. Nesten perfekt avslutning på konserten.
- For det perfekte hadde vært om de sluttet med en neddempet versjon av tittelsporet Black Goves Way To Blue, låten som oppsummerer prosessen bandet har gått gjennom etter Layne Staleys død. «Lay down/black gives way to blue/lay down/I remember you»
- Men hey, det betyr ikke så mye. Det var en gnistrende konsert. Hardtslående, rørende, underholdende og vakker. Hver eneste skeptisk idé om William Duvall er rensket fra hjernebarken, og Alice In Chains har så definitivt posisjonert seg som et band for fremtiden.
Var du på konserten? Ble det Love eller Hate? Skrik ut med kommentarer under. Nu kör vi.
Bonus: Se dette fantastiske intervjuet min kollega Kristin Winsents gjorde med Alice In Chains på hjemmebane i Seattle.
Tags: alice in chains, Sentrum Scene, William DuVall
Tom Araya er med på Untitled (Iron Gland) på Dirt.
Ganske befriende å lese dette i stedet for en tradisjonell anmeldelse. Håper Lydverket gjør mer av dette på konsertfronten framover
Skulle ønske jeg var der ass.
Tom synger på iron gland fra dirt forresten.
Christian Mohn: mail meg adressen din på asbjorn dott slettemark at nrk dott no. du har akkurat vunnet en PiB-CD.
Øyvind: Kult at du likte det! Det blir nok mer slikt, men ikke på bekostning av anmeldelser. Begge deler, ja takk. Pose og sekk. Spise hele kaken. You know.
Respekt til Asbjørn som deler ut CD-er på den måten!!
Jeg hadde vert overlykkelig, har begge platene selv da, gled deg Christian!
Skulle gjerne vært der, men siden jeg bor i Bergen og ikke er SÅ stor fan av Alice in Chains ble det ikke noe av. Så dem før Rammstein på tirsdag da, og det var veldig bra.
Fett. Jeg fikk dessverre ikke med meg denne konserten, men skal se dem på Roskilde. Når det gjelder favorittballade, har jeg en underdog som favoritt, nemlig «Shame in you». Ett av Staleys poetiske glansnumre, og så sårt fremført som bare han kunne det.
«When I’m layin, I’m still tryin, concentrating on dyin’».
Ikke så ofte jeg er 100% enig i hva du sier Asbjørn, men her står vi på felles grunn. Jeg var også på konserten i 1993, traff til og med bandet etterpå i baren på Sentrum Scene, og med Screaming Trees som oppvarming var det for meg en stor kveld. Jeg var også i utgangspunktet skeptisk til Duvall, men det fungerte som ei kule i panna. Tok kona med på konsert, som i utgangspunktet ikke er blodfan, og hun koste livet av seg…. Lyden, harmoniene, setlisten, stemingen… alt var perfekt.
Jeg var der! Og hvilken konsert…..
Var lenge skeptisk til ny vokalist og Duvall, men det funka som faen!
Personlig synes jeg «rain when I die» var en av høydarene i går. Man in the box var suveren, would var heftig, Rooster og down in the whole var sterkt……..
Hvis jeg skal si en negativ ting må det være at jeg savna «brother». Men- man kan da ikke få alt en vil. Settlista var genial. Og de «nye» låtene funka bra, check my brain var intet mindre enn RÅ!
Topp anmeldelse BTW!
Herlig artikkel.
mer, mer, mer!
Maria? Det heter «Down in a HOLE!» som i nedi et hull, liksom.
Alice In Chains?
Aldri vært noe superfan, men de har jo noen bra låter.
Blir så jævla fort lei av dem, men kan vel hende jeg sjekker ut
den nye shiten deres, selv om de hadde sine stordager for snart 20 år siden
Herlig anmeldelse! Sånn skal det skrives
ekte, varm og tankespinn!
Fantastisk konsert! «This one goes to our brother Layne» etterfulgt av Nut Shell var vemodig og magisk
Helt fantastisk konsert!
En sang som manglet var «Heaven beside you». Litt rart de ikke spilte den………
Fett med Love/Hate/Love. Hvis det toppet denne live versjonen http://www.youtube.com/watch?v=l9jX1KAKp78 angrer jeg stort på ikke å ha vært der.
Var på konserten igår. Utrolig bra.
Den perfekte konsert. Var der i 1993 også, og gårsdagens konsert var så absolutt på høyde med den. Herlig hes i dag. Hurrra!
Fantastisk konsert i går. Høres eksakt ut som tidlig 90 tall. Sjeldent bra stemning i Oslos beste arena og topp anmeldelse.
Masse kudos for en anmeldelse det er skikkelig gøy å lese. Er drittlei egotrippkvasiprosaen som passerer for musikkanmeldelser i den kulørte dagspresse.
Varm om hjertet etter konserten i går!
Flotte tanker, Asbjørn!
Konserten var fantastisk!
Det var en nydelig, og samtidig en litt absurd opplevelse!
Så dem i Bergen og det låt så fett at jeg ringte sporentreks hjem til dama etter konserten og ba henne sjekke billettservice for billetter til konserten på Sentrum – men det var jo seff utsolgt. Gikk glipp av noe ja..Kommer det et intervju med dem Asbjørn? Når i såfall?
Beste «balladen», hvertfall utenom selvfølgelighetene fra Dirt, er Rotten Apple. Åpningsporet fra Jar of Flies. Helt enig Asbjørn, Alice kunne fint fylt et balladealbum med bare gull. Men litt den funksjonen hadde jo, eller kunne hvertfall, Unplugged-plata hatt. Og at Rotten Apple ikke er med der har jeg aldri skjønt. DEN gitaren, DET munnspillett og DEN stemningen den låta har, er faan meg helt rått. Like vakker som den er tøff. Perfekt! Alice In Chains mest undervurderte låt!
Har likt AiC i snart to tiår, og endelig fikk jeg sett dem live.. Og for en konsert. Tror alle forventningene mine ble oppfylt, lyd, settliste og stemning. Og når til og med William Duvall gjør mine bange anelser til skamme, ja da ble FEST.
Gleder meg til fortsettelsen.
Makan til konsert! Herlig opplevelse! Var på forrige kons på Sentrum Scene også! The boys are back…….
Nydelig anmeldelse.
Utrolig bra konsert og veldig fine tanker – enig at dette er en bra form for anmeldelse, men det fordrer vel at «anmelder» har et personlig forhold til bandet.
Apropos Layne Staley og ‘Love, Hate, Love’ så anbefales denne på det varmeste; http://www.youtube.com/watch?v=ywlJ9bw_ZKo
Gåsehud og frysninger…
Takk for hyggelige tilbakemeldinger. Det settes stor pris på.
Ang intervjuet, så skal det i hvert fall sendes som en times Alice In Chains-spesial på Pyro på P3 senere i sommer.
Skal klippe ut litt ting og tang for bloggen her også, så snart jeg får tid til det. Fikk masse gode stories fra Jerry Cantrell og William Duvall om Jimi Hendrix, Guns N Roses, Nirvana, Soundgarden, Layne Staley, Eddie Van Halen osv osv. Tror det er mye gull på det båndet.
Takk for flott anmeldelse!
Lenge siden jeg var så støl i rockefoten óg hes samtidig
Veldig fint lydbilde etterhvert, etter noe problemer de første låtene. Maken til crisp gitar/bass lyd har jeg aldri hørt live tror jeg.
Imponert over Mike Inez som hadde full kontroll, selv om både Jerry Cantrell og Sean Kinney var på bærtur et par ganger hver.
Enkelte låter, som Again, fikk for min del en ny rennesanse. Kudos til William Duvall for gåsehud! Og må ikke glemme den positive overraskelsen Love, Hate, Love… Var jeg ikke overbevist til da så levnet det heretter ingen tvil om Duvalls evner. Det var først på toget hjem, med AiC på pod’en at savnet etter Layne kom. Men som gutta sier i intervjuet over, Life goes On…
William Duvall virker som en hyggelig fyr som vil ha publikum til å kose seg. Men hvordan kan han synge ”I think it\s gonna rain when I die” og klappe hendene over hodet for å få publikum til å klappe takten? Folk som klapper takten til Layne Staleys tekster har en HELT annen oppfatning av Alice in Chains enn jeg har… Og Slettemark: Stemmen til Duvall ligner ikke på Staley sin altså. Ikke i det hele tatt. Staley er død, og Alice in Chains med han.
Greit det AS, og ja en bra konsert var det – med herlig stemning blant publikum. Men selfølgelig er han sterkt savnet. Den største stemmen. Innen Ingeting kan endre på det.
Morsom artikkel!
Ja, det er akkurat som da Faith No More skiftet vokalist fra Chuck Mosley til Mike Patton – bandet døde… eeeh. Duvall har jo livsgnist, og når en er på konsert med et rockeband, skal man vel ikke stå der og filosofere over hva tekstene betyr, gamlefar? Da hadde det blitt topp stemning, gitt… det kan du gjøre hjemme, med skiva og en flaske rødvin.
Kongekonsert, og beste stemningen på lenge!!! Lenge leve Alice In Chains!
Takk for flott anmeldelse. Har i grunn ikke hatt noe tro på AIC etter den grusomme selvbetitlede platen (eller tripod som den også ble kallt) fra -93 og hadde definitivt ikke tro på noen slags comeback med ny vokalist.
Denne anmeldelsen gjorde meg nyskjerrig og tok meg tilbake til når Dirt var mitt fyrtårn i et hav av pubertetsangst. Nå har jeg hørt på det nye albumet og er nyforelsket. Trodde ikke det ville vært mulig å fylle skoa til Staley men Duvall greier det with honors. Nå angrer jeg at jeg ikke var på Sentrum Scene.
Og ja Tom Araya skriker som tidligere nevnt på Dirt plata. Sporet mellom God Smack og Hate To Feel.
Takk for en «anmeldelse» utenom det vanlige. Det er forbløffende hvor like følelser vi har for AIC. Jeg var ikke i Oslo, men tok fruen med til Paris den 4. desember og fikk oppleve gjenforelskelse i dem begge. Vi traff hverandre i Dirt-tida, og det ble en helt spesiell opplevelse den kvelden i Paris. Love Hate Love sto på programmet også da, sammen med en ut-av-kroppen-opplevelse i det rolige midtpartiet hvor de hyllet Layne med kassegitar og Jar of Flies-låter. Jeg hadde på meg min egenkomponerte Mad Season-t-skjorte, en hyllest til Layne, og ble selv hyllet som en helt av franske hard-core-AIC-fans som var dødimponert over skjorta og symbolikken den sto for…
For meg er AIC det desidert største som har skjedd meg innen musikken. Først da jeg ble spotyfisert, kom jeg over Jerry Cantrell sine soloutgivelser, og det gav ny grobunn for en ny forelskelse, og ikke minst fylte det et hull som Laynes død hadde etterlatt seg. Etter å ha blitt kjent med Jerry sine soloprosjekt, gikk det opp for meg at selve nerven i musikken, den som første gang traff meg i 1992, er et produkt av Jerry Cantrell. Det sørgmodige og det episke ligger rett og slett i blodet til Jerry, og da ble sorgen over Laynes død lettere å bære!
There is more to come! Så lenge blodet pumper i Jerry, kan vi se fram til mange nye, herlige stratosferiske låter og opplevelser. De vil gi oss nye opplevelser som treffer oss direkte In them Bones! Junkhead eller ikke – Jerry makter å gjenskape det dystre og tragiske fra 90-tallet, og selv om han har flyttet(?) til LA for å få hjernen undersøkt, så vil han neppe gi seg med det første.
Har du fortsatt ikke sjekket ut solo-prosjektet? La deg spotyfisere av Degradation Trip, og gi deg selv en Psychotic Break!!
Kjetil
Var også på Sentrum Scene onsdag, og ble mektig imponert! Det var også bra at de spilte halvparten av Black Gives… slik at konserten ikke nødvendigvis ble en nostalgi-trip. Og selv om William DuVall (med rette) alltid kommer til å stå i skyggen av Layne, så er han mer enn habil nok til å overta stafettpinnen.
Et par aber:
1. Hvorfor i all verden valgte publikum Lesson Learned når Jerry ga oss valget mellom den og Got Me Wrong fra SAP som neste låt?
2. De spilte dessverre verken Rotten Apple, God Smack eller Sickman. Og kun èn eneste fra Tripod-skiva (Again)
Bortsett fra det var konserten mektig bra! Kongelyd fra første sek, høy stemning og allsang, noe som også smittet over på Jerry, William, Mike og Sean
Kjempebra anmeldelse av Asbjørn og kongeintervju av Winsents. Fikk endelig sett Alice live etter 17 års ventetid. Er helt enig med det Asbjørn sier i anmeldelsen. Fikk dessuten lese anmeldelsen direkte fra Asbjørns iphone på en uteplass i Oslo. Veldig fornøyd med konserten og Nutshell var vel høydepunktet sammen Love hate love. Savnet egentlig bare Junkhead som har blitt min store favoritt gjennom årene. Takk for lånet av telefonen Asbjørn. Det vil huskes nesten like lenge som konserten.
Fantastisk, eg e heilt enige med Asbjørn, Viden og dokker andre! Eg dansde og klapte heile kvelden – koste meg glugg i hel!
Drømmekonsert neste sommar: Nirvana med Jake Shears fra Scissor Sisters på vokal!
Til deg gamlefar: Grønsjen døyr aldri, den blir bare bedre når du byter ut de sure gamle narkotikagutane med glade tensinggutar! Dans på, folkens!
Gi slipp på objektiviteten!
Fantastisk anmeldelse. Når en forstår anmelderens utgangspunkt blir det enklere for publikum å ha sin mening også uten å angripe anmelderen. og uten kravet til subjektivitet som anmelderstanden generelt sliter med så må det da bli enklere å skrive godt?
uansett: AIC kan vel bare outshines av et Soundgarden i storform. Kommer de snart?
Hyggelig å lese all denne gode tilbakemeldingen – og sier meg i slengen enig med hele gjengen; Asbjørn leverer STERKT her. Vi kommer definitivt til å gjøre mer av denne typen stemningsrapporter på Lydverkets nettsider. Og samtidig vil vi være tilstede med anmeldere på flere konserter enn det som har vært tilfellet tidligere. Allerede i neste uke er det Hove, der våre anmeldere vil være tungt tilstede, noen ganger fylt med kjærlig entusiasme, andre ganger med harme og skepsis. Slik det bør, og må, være.
Det er uansett viktig å presisere at anmeldelser aldri er objektive; heller ikke våre. Men om anmelderstanden sliter så veldig med kravet til subjektivitet, slik Kåre skriver, er jeg ikke sikker på om jeg er enig i. Kanskje du vil utdype hva du sikter til?
jo, en journalist skal jo skrive objektivt, og er trenet i å skrive på den måten, de skriver tilsynelatende objektive kritikker og gir ingen info om egen bakgrunn. Da blir ofte responsen «Du er teit som ikke liker…»
men musikk handler jo om følelser ANMELDELSER ER SUBJEKTIVE, men når publikum ikke får en bakgrunnshistorie for anmelderens meninger/musikalske ståsted så …
faen, det er vel «kravet til OBJEKTivitet» jeg egentlig mener. Blanda kortene. Sorry!
Som journalist skal en være objektiv osv. – noe som er umulig når det gjelder musikk.. en subjektiv stil med info om anmelders bakgrunn vil gjøre det enklere for fans å tolke/akseptere svake terningkast! Trur eg.
Am I making sense?
Er helt enig med Kåre. Har alltid brukt samme argument når jeg irriterer meg over musikkanmeldelser; Det ER basert på subjektive meninger, hvor egne følelser ligger i bunn for synspunktene. Musikk er følelser, så det går bare til en viss grad an å skrive med objektivitet, om lydkvalitet osv. Og da vil en bakgrunnshistorie forklare bedre hvorfor du som plateanmelder skriver så varmt om en av låtene… F.eks.. Forøvrig var konserten for min del en stor musikalsk opplevelse, med et stort harmonisk preg, men også et snev av nostalgi som jeg (desverre) tror alltid vil følge de fleste AIC- fans…
Så de i bergen. og de gjorde sakene sine bra men publikum var slappe,de ventet på udugelige rammstein.Synd at de ble bare betraktet som et oppvarmingsband. Håper de kommer tilbake på en noen mindre sene.Leser her at noen skriver at man ikke kan klappe i hendene når tekstene er depressive.Hva f…slags tull er det?
Virkelig?
Først og fremst, stor takk til Asbjørn Slettemark for flott anmeldelse. Jeg var også på denne konserten, men kom ut fra Sentrum Scene noget fortumlet og ikke så rent lite skuffet. Det skal sies at AIC aldri var mitt favorittband fra den tiden, men jeg har noen pubertale minner av hyggelig karakter, og noen godlåter på spillelista. Likevel ble dette kald pølse og regnvær for mitt vedkommende. Jeg vil gjerne være grei, men fra det øyeblikket jeg sto i øl-kø omringet av rødmussede og storkjefta, dog godlynte nordlendinger, som ropte om AcDc og Kiss, iført turné t-skjorter med Iron Man (!) ble jeg skeptisk. Nå har alle band sin egen crowd, men her var det myye nostalgi ute og gikk, noe man også fikk bekreftet senere, da det på et tidspunkt ble gjort forsøk på De Tente Lighteres Pinlighet. Problemet mitt var at jeg ville så gjerne at dette skulle være bra, og at bandet skulle levere, så fallhøyden ble desto større, og skuffelsen tilsvarende da de ikke innfridde. Musikalsk er Alice in Chains vanntette, og ja, lyden var grom, og ja, de spilte låtene man ville høre, og ja, Duvall synger som en gud, men likevel, gud så kjedelig. Man kan argumentere med at AIC ikke er et øs-pøs band, og at musikken er av en slik og slik karakter, men gjesp. Det slo meg midtveis i konserten at jeg kunne fått akkurat det samme hjemme i stua, minus svette karer og dårlig luft, for et liveset skal da ha det lille ekstra, skal det ikke? Alle låtene ble fremført kliss likt innspillingene, inkludert Ohs og Ahs. Jeg følte med Duvall som må fylle store sko, noe han musikalsk gjør, men det virket som om han ikke turte å være karismatisk frontfigur, noe han helt klart har potensiale til. Cantrell er en gudsbenådet gitarist, så det er synd han ikke leker seg mer. La meg også surmaget klage på at de skrudde av scenelyset mellom hver låt, noe som forringet opplevelsen av et liveset ytterligere, bandet taper momentum og fremstår geriatrisk. Oppsummert, stort band som lever på tidligere storhet, uten å levere det lille ekstra. For mye musikalsk nostalgi og ikke nok Umph! Av et band med så lang fartstid og så drevne musikere ønsker jeg en konsertopplevelse, og det fikk jeg ikke desverre.
Jensen 2 DIN…
Nice blog. I look forward to hearing what else you have to say about «NRK Lydverket » Tusen tanker om Alice In Chains»….
[...] Tusen tanker om Alice In Chains [...]
[...] In Chains-combacket med Black Gives Way To Blue var intet mindre enn en massiv kunstnerisk suksess (les konsertrapport her), og skeptiske fans av Layne Staley innså fort at erstatteren William DuVall fylte stemmebåndene [...]