Ubehagelig få norske band har valgt å være fanebærere for metalcoren. Folloguttene i Insense vet imidlertid hvordan man på ypperlig vis skal kombinere tekniske elementer med store refrenger og blytunge riff som på mest eksplisitt vis inviterer circle pits og diverse andre metallhodeaktiviteter. Dermed makter kvartetten å favne både In Flames-fanatikere og kredhorene, en miks som forblir ubetalelig.

Dette viser seg også i festivalens teltscene, hvor et ganske vidt spekter fans kjemper mellom å få bli latt være i fred eller få en albue i korsryggen. Med låter som «Burn In Beautiful Fire» og «Surviving Self Resentment» sitter Insense på låter som umiddelbart byr opp til ringdans av den mest erkemaskuline arten. Bandet bruker imidlertid sine tekniske talenter og samspilthet til også å servere flere låter av mindre umiddelbar art, som det mektige albumhøydepunktet fra årsferske og fantastiske Burn In Beautiful Fire,  «Death For Me, Death For You». På tross av jevnt over imponerende kvalitet er det likevel avslutningen som står igjen som konsertens høydepunkt. Her blir eldre storheter som «Balteria» fra debutplata og «Gasping For Air» hamret rett inn i minnebøkene.

Den dreadsbefengte vokalisten Tommy Hjelm har på samtlige utgivelser vist at han er i besittelse av en av landets desidert sterkeste og mest imponerede metallrøster. Som bandets selvsagte gallionsfigur gjelder dette i like stor grad på scenen, der han leverer både kontante skrik og sang av mer tradisjonell grad mesterlig. I tillegg er Hjelm nok et bevis på den urgamle tesen om at metalmusikere er de desidert hyggeligste folka i bransjen, ettersom han rett og slett oser sympati og vennlighet i retning publikum.

Det skal sies at lyden har sine mangler, med bassist Ola Hana som det mest hørbare offeret. Dermed mangler konsertlyden til Insense mye av den massive slagkraften den fortjener. Likevel må dette anses som velment flisespikkeri i den store sammenhengen; Insense får på Teltscenen vist at de ikke bare er landets kanskje hyggeligste band, men også en av sjangerens beste navn.

Kim Klev

Tags: anmeldelse, festivalsommer11, hove, Insense, Kim Klev, konsert, Lydverket