Av en eller annen idiotisk grunn var Kimbra plassert på en av de gyldnere tidspunktene seinere på dagen på Fader sitt plastfort, ute på et jorde i Austin. Desserten først, med andre ord. Jeg hadde gledet meg grundig å høre The War On Drugs i konsert. Deres siste, fjorårets Slave Ambient, ovebeviser meg gang på gang om at de også må være et godt over gjennomsnittet habilt liveband. Det er de. Og enda mer referansetunge live.

Slave Ambient: Vrange viser

De starter med den dronete genistreken «Baby Missiles». Det skrangler i lyd, men kler øset deres utmerket. Likeledes passer det seg at lyden blir bedre for hver låt. Bra lyd ér å foretrekke. Egentlig. Da hører man dessuten klarere at det er Bob Dylan som synger.

Det går nærmest sport i å ønske andre artister velkommen til scenen under konserter på SXSW. Bandets frontfigur, gitarist, munnspiller og vokalist Adam Granduciel er klar over det. Og over at musikken deres har røtter. «Heeeere’s Bruce Springsteen, everybody!» roper han og blender oss med glimtet i øyet, før de igjen legger ut på en musikalsk referansedans.

Han synger som en Dylan som fortsatt har noe å tape, tangentene feirer alle sider ved E-Street Bands Roy Bittan, trommene pisker som primetime The Jesus & Mary Chain, gitarene lefler oppi der The Edge har forsøkt å ta oss i årevis.

Det er en kunst å være både så overdådige og jordnære som The War On Drugs. De kan den kunsten.

Minutter senere: Kimbra, hun som synger på Gotyes «Somebody That I Used To Know», vet ingenting om det. New Zealanderen gir også assosiasjoner, men snarere til Mira Craig eller Anouk enn de «jazza souldamene» hun tilsynelatende ser opp til. Hun vil for mye, som resulterer i en desperat smørje av hvinende skråling og metalkomp som drømmer om R&B.

Det måtte enda et sett The-Dream-eufori til for å vaske det av seg. Og det fikk jeg.

Drømmen The-Dream på SXSW

Tags: austin, fader fort, Gotye, kimbra, ruben gran, slave ambient, SXSW, The Dream, the war on drugs