Festivaler er nesten like mange skuffelser som oppturer. Kanskje spesielt på SXSW, når konserter blir kansellert, eminente artister blir plasserte på ubrukelige scener eller – som for øvrig på alle konserter – du ikke får det du kom for. Samtidig er Austin et oppkomme av positive overraskelser om du skulle være på rett sted til rett tid. Hvor og når det gjelder når Jay-Z og Eminem visstnok skal dele scene vites ennå ikke.

Chicago-rapperen Kendrick Lamar er sammen med resten av Black Hippy-kollektivet rapperen det snakkes og skrives mest om på SXSW. Han står dog ikke på scenen når vi skal se han live i et warehouse litt utenfor smørøyet. Vi drar derimot kjensel på en kar med attitude til bakerst i hallen og sorte hansker på hendene. Etter en ulovlig u-sving, slapp Prodigy ut av fengsel i fjor, og deler scene blant annet med makkeren Havoc i Mobb Deep. Gamle helter har tydeligvis steppet inn for nye krefter av uviss grunn. Om noen skulle ha noen interesse av Queens-duoen lenger; de kan fortsatt holde på publikum. Selv forholdsvis sløye nummer som «Quiet Storm» og avsluttende «Shook One pt 2» blir festsprengte bangere i denne sammenhengen.

Terius Nash aka The-Dream ankommer både der og da han skal i en helt annen kant av Austin. Til et pompøst synthøs, med hvite Nikes svevende et par centimeter over scenegulvet, sedvanlige mørke solbriller og gull dinglende fra nakken. Han fremstår som de smakfullt lakkerte og blankpolerte motorsyklene han omgir seg med i videoene sine. Akkurat som musikken hans. Live hadde dét sannsynligvis ikke vært mulig uten betydelige deler av vokalen på boks, i tillegg til to tangentmanøvrerere og trommeslager på scenen. Det høres ut som han synger plettfritt, med et par ubetydelige unntak. Boks eller ikke, det er aldri tvil om at det er et menneske bak dette. Et talentfullt sådant. De skarpe trommene, eminente tangentmelodiene og til stadighet overveldende og varierte stemmen hans sammen er like deler musikk og sex, godt hjulpet av hva han synger, riktignok. Jeg blir ikke flau. I mine bøker skal det en hel del til for at jeg skal løfte hendene og svinge hoftene til den slags i konsert (ja, det er noe annet hjemme i stuen, sammen med stereoen). I dette tilfellet er det ingen tvil.

Selv om jentene etter hylingen å dømme vil ha han, vil jeg overhodet ikke være han. Men jeg vil høre musikken hans, jeg vil høre han fremføre den, og der og da er det noe jeg vil gjøre for alltid. Bare bli der. Jeg vil høre hele Love King, hele Love VS Money, hele Lovehate, hele 1977.

Jeg får ikke i nærheten. «Yamaha» er fortsatt det kanskje drøyeste stykket R&B som er laget i dette årtusenet, da står den selvfølgelig øverst på ønskelisten. Men nissen sjekker ikke den i mars. «Shawty Is The Shit», «Falsetto» og avslutningen «ROC» er derimot nok alene til at vi folder hendene for at ryktene om en forestående norsk booking er korrekte.

Tags: austin, Havoc, mobb deep, moody theater, Prodigy, ruben gran, SXSW, terius nash, The Dream