Utholdenhet burde være et nøkkelord når man snakker om Dave Wyndorf. Fyren har hatt sin andel motgang siden han startet opp hjertebarnet Monster Magnet i 1989 – interne stridigheter, skiftende musikalske trender, overstyring fra plateselskaper, og en lang personlig historie med doptrøbbel som blant annet førte til en nesten fatal overdose for fire år siden – men er fremdeles tro mot sin opprinnelige visjon.

I Wyndorfs verden stoppet klokka å tikke omtrent i det øyeblikket Hawkwind slapp Space Ritual i 1973, og Mastermind skiller seg ikke vesentlig fra Monster Magnets klassiske debutalbum, Spine of God fra 1992. Produksjonen er riktignok mer blankpolert enn på de første platene, men ellers er grunntanken akkurat den samme: Å lage feit rock med bredbent positur som har den ene foten godt sementert fast i 70-tallshardrock, mens den andre foten tramper takten til 60-tallets garasjerock og psykedelia.

Det mest overraskende ved bandets åttende album er derfor hvor eksplosivt og potent det fremdeles låter. I en alder av 54 år har Wyndorf fremdeles mye å lære yngre vokalister, og snerrer, skriker og crooner som om han var den veldig mye tøffere storebroren til Chris Cornell. Gitarist Ed Mundell later også til å ha prikket inn storformen i arbeidet med denne plata, og leverer noen gitarsoloer som det formelig slår gnister av på låter som «100 Million Miles», «Mastermind» og «Bored With Sorcery». Sistnevnte er sannsynligvis noe av det tøffeste Monster Magnet har gjort på årevis.

Rent melodisk er dette dog ikke det sterkeste låtmaterialet vi har fått fra New Jersey-bandet. Albumet mangler et par virkelig gode refrenger, og heller ikke tekstene til Wyndorf er så hysterisk breiale som i glansdagene på nittitallet, selv om linjer som «I can’t sleep at night/cause that’s the only time that I feel truly free» leveres med overbevisende dekadanse og pondus. Låtene er forsåvidt effektive og velformulerte, men føles samtidig formulaiske og forutsigbare, og heves for det meste av gromme riff, fete gitarsoloer og tøffe klimaks mot slutten.

For dedikerte fans av Monster Magnet vil nok Mastermind uansett være en opptur etter flere helt ålreite plater, og om du ikke allerede har stiftet bekjentskap med Monster Magnets intergalaktiske spacerock er dette et utmerket sted å begynne. Ikke på langt nær revolusjonerende eller genialt, men så var vel det aldri meningen heller.

Glenn Olsen

Tags: anmeldelse, Glenn Olsen, Lydverket, Mastermind, Monster Magnet, plate