Peter Doherty - Grace/Wastelands
St. Pete
Peter Doherty: Grace/Wastelands [Virgin/EMI] Britenes nasjonaljunkie solodebuterer med et knippe fokuserte, melodisterke og overraskende slitesterke låter i snippsekken. Å kritisere de to Babyshambles-skivene for å knirke faretruende under vekten av kaoset en narkoman livsstil nødvendigvis fører med seg, er på mange måter som å vifte med pekefingeren mot en elefant fordi den veier mye. Likevel […]
Peter Doherty: Grace/Wastelands
[Virgin/EMI]
Peter Doherty. Foto: Promo
Britenes nasjonaljunkie solodebuterer med et knippe fokuserte, melodisterke og overraskende slitesterke låter i snippsekken.
Å kritisere de to Babyshambles-skivene for å knirke faretruende under vekten av kaoset en narkoman livsstil nødvendigvis fører med seg, er på mange måter som å vifte med pekefingeren mot en elefant fordi den veier mye.
Likevel – og dette gjelder i aller høyeste grad også den tilsvarende tettknadde Libertines-katalogen – har følelsen av bortkastede muligheter aldri vært langt unna Pete Dohertys musikalske sysler; den har tvert imot festet seg som mannens estetiske strategi, som en logisk og naturlig forlengelse av hans veldokumentert skrøpelige eksistens.
Med Grace/Wastelands fremstår Peter – fint skal det værra! – mer levende og tilstede enn på lenge. Albumet er produsert av Stephen Street, som har knottet med tilsvarende hell for Blur tidligere, og gjestelisten inkluderer Graham Coxon, og Peter Wolfe og Dot Allison – sistnevntes frakoblede innhopp på ”Sheepskin Tearaway” matcher hovedpersonen på forbilledlig vis.
Det er noe svært britisk over albumets vimsete sjangermiks – her strekkes linjer mellom doven New Orleans-jazz, spartansk folk, tradisjonell britpop og gainsbourgsk strykerdrama – og på langt nær alt fungerer like bra. Platens udiskutable høydepunkt er singelen ”Last Of The English Roses” – et talende eksempel på hvilken låtskriver som skinner gjennom når Doherty balanserer enkelhet mot subtile, lekre og nervøse detaljer. En låt å forsvinne i – mens man synger med på den. Like bak følger ”Salome” og ”A Little Death Around The Eyes”, mens ”Sweet By And By” tilhører de sporadiske øyeblikkene der trivselen antar en flat, ordinær og uinspirerende form.
Til syvende sist gir Grace/Wastelands oss fremfor alt et klarere bilde av artisten Pete Doherty; det er som om de mange kuriøse utenommusikalske opptrinnene (foreløpig toppet av YouTube-videoen av en crackrøykende kattunge) svinner hen, litt etter litt, for hver gjennomlytting. Mer er det strengt tatt ikke lov å håpe på. Amy Winehouse neste?
Marius Asp
Tags: anmeldelse, Grace/Wastelands, peter doherty, plate
[...] Men Pete Doherty er fortsatt aktiv med sitt band Babyshambles, og har også gitt ut soloplate og vært på soloturné. Dessuten gjenstår det selvfølgelig å se om han klarer å holde seg [...]
[...] er spilt inn i Sverige hos fast Robyn-makker Klas Åhlund. I tillegg har hun samarbeidet med Pete Doherthy og Miike Snow – ja, det er litt av et stjernelag som backer unge [...]