I henhold til Wikipedia er høgnorsk benevnelsen på en uoffisiell og lite utbredt form for nynorsk, som står i en ubrutt tradisjon tilbake til det første nynorske skriftspråket slik vi kjenner det fra Ivar Aasen og klassiske nynorskforfattere som Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg og Olav Nygard. Høgnorsk tar utgangspunkt i et ønske om å bevare det nynorske skriftspråket som et selvstendig språk. Det er også det offisielle språket på Solefalds syvende (dog første norskspråklige) album, Norrøn Livskunst. Ironisk nok er bandnavnet deres dansk.

Motsetninger later uansett til å være en kilde til kreativitet for duoen, som gjennom de siste femten årene har satt seg fore å utfordre de fleste av black metal-sjangerens konvensjoner. Som takk for innsatsen har de blant annet har mottatt drapstrusler fra USA (etter sigende fordi albumet Neonism var en avskyelig forbrytelse mot sjangeren).

Bandet var imidlertid tidlig ute med å presisere at musikken deres snarere er «rød med svarte kanter» – en beskrivelse som i beste fall er forvirrende, og i verste fall totalt intetsigende – men etter å ha stiftet nærmere bekjentskap med Norrøn Livskunst antar jeg at det innebærer en avantgardistisk tilnærming til black metal, med innslag av progrock, jazz, scatting og tradisjonell norsk folkemusikk.

Den lyriske og pompøse åpningslåta «Song Til Stormen» er passende nok basert på et dikt av den gamle høgnorsk-kjempen Olav H. Hauge fra 1946. Den veksler effektfullt mellom flerstemt røversang, prektig budeiesang og staute gitarriff som møter hardingfelespill, men ødelegges ganske mye av en dramatisk mannlig «fortellerstemme» som resiterer deler av teksten. Voiceover skal man som kjent være forsiktig med, også i musikken. Det påfølgende tittelsporet funker i så måte adskillig bedre, her lykkes bandet i å forene en fengende melodi med aggressive piggtrådriff, og det på tross av at det høres ut som om det er på bestilling fra Norsk Kultturråd når Cornelius og Lazare repeterer «Norrøn Livsskunst» igjen og igjen som et mantra.

Rent musikalsk har jeg egentlig ikke altfor mye å utsette på denne plata. Bandets ambisjon om å fange opp essensen av den norske kulturarven fra begynnelsen av det tyvende århundret, samt ønsket om å holde de sedvanlige black metal-klisjéene på en armlengdes avstand, er både forbilledlig og relativt godt gjennomført.

Problemet er bare at Solefald ofte virker blendet av behovet for å overraske, utfordre og drive gjøn med lytteren, og at enkelte av tekstene gjør det vanskelig å ta bandet på alvor. Tittelen «Tittentattenteksti» er i seg selv nok til å gjøre meg skeptisk, og det hjelper lite at Agnete Kjølsrud gjør en gnistrende innsats på scat-vokal når tekstheftet avslører linjer som «Dat was dat as tit for tat/Tit tut tat tut tat tit tut». Kall meg gjerne en humørløs grinebiter, men jeg skjønner heller ikke hvorfor en ellers forrykende og ganske tøff låt som «Blackabilly/Stridsljod» trenger en så sjeldent fjollete tekst, og en linje som »Rockabilly mockabilly/Blackabilly king/Fuckabilly muckabilly/Whackabilly king» blir et gnagende irritasjonsmoment.

Virkelige svartmetallpurister vil nok likevel finne sin største utfordring i den første halvdelen av «Eukalyptustreet», hvor bandet forflytter seg til et stemningsfullt tradisjonelt jazzlandskap, angivelig inspirert av en japansk hage i Argentina, og virkelig hengir seg til sine egne pretensjoner, uten at jeg helt kan forstå hvordan dette myteomspunnede eukalyptustreet passer inn i Solefalds Norse Noise Manifesto.

I likhet med brorparten av de øvrige låtene på plata har «Eukalyptustreet» likevel sine øyeblikk, og den pompøse, kor-dominerte avslutningen er både mektig og barsk. De fem påfølgende sporene har dessuten langt færre pinlige avsporinger, og både «Raudedauden» og «Hugferdi» stikker seg ut med henholdsvis fabelaktig gitarsolo (den første noensinne på et Solefald-album), og fine tekstlinjer som for eksempel »Kvifor alt hatet/det undrast eg på/vreiden og sinnet/for noko som gjekk gale» som setter et berettiget spørsmålstegn ved det gjengse hatet og nihilismen som preger de fleste black metal-band.

Solefald er uansett best når de ikke tar på seg altfor mange hatter på en gang, og som en slags blanding av Satyricon og Odd Nordstoga lykkes de tidvis i å forene nye og gamle norske musikktradisjoner på en interessant måte. Jeg har  imidlertid en mistanke om at denne plata hadde vært langt mer givende og interessant om duoen hadde nøyd seg med dette, istedet for å gi seg hen til anmasende eksperimentering i tide og utide.

Tags: Anmeldelser, Glenn Olsen, indie recordings, Lydverket, metal, Norrøn Livskunst, Solefald