Hovefestivalen har, siden oppstarten i 2007, hatt et årvåkent blikk på hva som rører seg i den hardeste delen av musikksfæren. Men det spørs om ikke årets program tar kaka når det kommer til metall, punk og andre kranglevorne uttrykk. At dette går på bekostning av andre sjangre er ikke åpent for diskusjon, især idet den rekordslunkne hiphop-buffeen av året saumfares. Men for alle med en viss appetitt på sonisk slagkraft er det i all sannhet gode tider i sør.

Den lovende Bergenskvartetten Social Sucide føyer seg inn i en imponerende rekke av punk- og metalleflende vestlendinger med vind i seilene om dagen. Bandet albumdebuterer ikke før i september, men hyppige og inspirerte liveoppdrag har forlengst spikret ryktet om et band som er i ferd med å trå ut av skyggene JR Ewing og andre hjemlige hardcorehelter kastet i forrige tiår. Den korte seansen på Hove bekrefter imidlertid at Social Suicide har et stykke igjen når det kommer til melodisk egenart og pondus.

Amfiscenen har ikke helt våknet idet bandet går på; tjukt støv virvles rundt i sollyset og spede tilløp til moshpit foran scenen er nytteløse inntil det patetiske. Det hindrer ikke den 20 år gamle frontmannen Sondre Haug – med nyansatt SS-batterist på 16 for en gamling å regne i dette selskapet – i å presse stemme, kropp og sceneformat til det ytterste. Nye låter befester inntrykket av et tight og glefsende band, og det er morsomt å se såpass unge folk sprade rundt på scenen proppfulle av selvtillit og vilje.

Det er imidlertid ikke før avsluttende «5th Man On A Dead Man’s Grave» konserten virkelig løsner, og kombinasjonen av daffe, soltørste festivalgjengere og tilløp til referensiell monotoni jobber helt enkelt ikke til Social Suicides fordel. Gi disse guttene en nedsvettet, tettpakket klubbscene, og gjør det snarest mulig.

Marius Asp

Tags: anmeldelse, Festival, hove, Hove10, Live, marius asp, Social Suicide