Sommersamling
Vi gir deg anmeldelser av to av sommerens mest omtalte plater akkurat i det sommeren er litt på hell
Vi gir deg anmeldelser av to av sommerens mest omtalte plater akkurat i det sommeren er litt på hell. Hvor bra er det nyeste fra La Roux og Wilco, sånn egentlig?
Marius Asp er klar i sin tale når det kommer til Wilcos nyeste.
«Wilco (The Album) er en logisk oppfølger, og er slik sett deres første pustepause på årevis; øyeblikket der skuldrene for alvor senkes og geipen uanstrengt sendes i retning den ikke ubetydelige andelen indiehoder som forveksler fravær av dissonans med manglende ”tyngde”, skriver han. ‘
Og han fortsetter med å mene at ”Bull Black Nova” er likevel en utstrakt hånd (eller kanskje snarere en blodstenkt knyttneve) til de som måtte mene at Tweedy har rotet seg bort i voksentåka de siste årene; denne svært ubehagelige drapsfantasien drones og riffes fram med en intensitet en Marquee Moon verdig.»
La Roux, derimot, er ikke Asp like imponert over. Som han skriver: [...] i motsetning til Little Boots og Florence & The Machine, for å nevne to britiske nykommere det føles uunngåelig å sammenligne Elly Jackson med, viser det seg her å være mindre å hente enn det som først møter øret.
Og det blir ikke bedre med det første. «En skrikende mangel på minneverdige låter gir plass til refleksjoner over Jacksons etter hvert nokså enerverende stemme og det påtrengende fraværet av dynamikk i prosjektets kjerne», preger skiva , skal vi tro Asp.
