Wilco - Wilco (The Album)
Et verdig hvileskjær
Wilco: Wilco (The Album) [Nonesuch/Warner] Det er lite fornyelse å spore på Wilcos sjuende ordinære utgivelse, og det er ikke noe stort savn: Ingen leverer mer helstøpt albumrock enn dette i 2009. Lenge før de fikk den tvilsomme æren av å bli døpt ”det amerikanske Radiohead” (i kjølvannet av den like deler fragmenterte og monumentale […]
Wilco: Wilco (The Album)
[Nonesuch/Warner]
Det er lite fornyelse å spore på Wilcos sjuende ordinære utgivelse, og det er ikke noe stort savn: Ingen leverer mer helstøpt albumrock enn dette i 2009.
Lenge før de fikk den tvilsomme æren av å bli døpt ”det amerikanske Radiohead” (i kjølvannet av den like deler fragmenterte og monumentale 2002-utgivelsen Yankee Hotel Foxtrot), visste Wilco å skuffe fans som lengtet etter mer av det samme. Summerteeth (1999), for eksempel, vendte en raus andel av Uncle Tupelo-slengerne bort fra bandet, og slik har det fortsatt for hver plate, med en sunn utskiftning av fanbasen som resultat.
Hvert album har til syvende og sist stått som et monument over Jeff Tweedys utforskertrang og kunstneriske rastløshet, med krumspring i høyst ulike retninger, fra solskinnspop via pur eksperimentalisme til klassisismen som preget deres forrige plate, flotte Sky Blue Sky. Wilco (The Album) er en logisk oppfølger, og er slik sett deres første pustepause på årevis; øyeblikket der skuldrene for alvor senkes og geipen uanstrengt sendes i retning den ikke ubetydelige andelen indiehoder som forveksler fravær av dissonans med manglende ”tyngde”.
”Bull Black Nova” er likevel en utstrakt hånd (eller kanskje snarere en blodstenkt knyttneve) til de som måtte mene at Tweedy har rotet seg bort i voksentåka de siste årene; denne svært ubehagelige drapsfantasien drones og riffes fram med en intensitet en Marquee Moon verdig. På den andre siden av emosjonelle skalaen finner du stort sett resten av Wilco (The Album) – ukompliserte, organiske og harmoniske øvelser i spennet mellom vemod (”Country Disappeared”, ”One Wing”, ”Deeper Down”) og gledesstruttende bagateller (”You Never Know”, ”Sonny Feeling”). Det eneste reelle feilskjæret her bærer tittelen ”I’ll Fight”; den finnes i en bedre versjon på slutten av Sky Blue Sky og heter”On And On And On”.
Wilco (The Album) er – som tittelen antyder – i sum et forsvar for sitt eget format; disse låtene blir definitivt ikke svakere av å nytes i sin intenderte kontekst, gjerne på vinyl av en viss tyngde, med det fårete coveret glisende i fullformat fra platehylla. Musikk å bli voksen til, og bli voksen av – det er ikke så jævlig som det kan høres ut.
Marius Asp
Tags: anmeldelse, marius asp, plate, Wilco, wilco the album
