At Pstereo booket amerikanske The Pains Of Being Pure At Heart til deres eneste spillejobb i Norge, er sterkt. Men desverre leverer ikke gjengen bak fjorårets hyllede og selvtitulerte album på langt nær like godt live som på skive. Det første skjæret i shoegazesjøen er den nevnte lyden, som drukner bandets sensitivitet og nærhet i en kaotisk og grumsete suppe av ulyd. Det blir rett og slett alt, alt for fuzzy. For det andre sliter både Kip Berman og Peggy Wang med å synge reint – og det er trist, for på plate er stemmene deres en sjarmerende konstellasjon.

Noen fine øyeblikk byr konserten allikevel på – og tiden går bemerkelsesverdig kjapt. Når de først er i gang, har bandet både godt driv og evne til å fenge, men mellom låtene virker de nervøse og keitete. Men søte er de, og publikum setter tydelig pris på My Bloody Valentine-vibben som brer seg på Marinen.

Å sette opp The Pains Of Being Pure At Heart til å spille på Pstereos største scene, var ikke noe sjakktrekk. Selv om de fyller selve scenen greit, blir avstanden til publikum for stor for et band som krever at man enten har god kjennskap til låtene fra før, eller er uhyre konsentrert og med stor evne til å absorbere det som skjer.

Ikke uventet gjør det New York-baserte bandet seg best på plate; eller kanskje i et helt annet liveformat enn utendørs festival med et bredspektret publikum.

Tags: Pains of Being Pure at Heart, pstereo